14. januar 2023 døde psykiater Petter Broch, 74 år gammel, etter lang tids sykdom. Han ble født i Oslo, men ble bergenser fra fem års alder og hadde all sin skolegang der, med unntak av et år på amerikansk gymnas i Korea, der faren var sykehuslege. Etter innledende studium i Glasgow tok han hoveddelen av medisinstudiet i Bergen i 1973 og deretter turnustjeneste i Volda og Sunnfjord. Etter hans tidlige og flerårige tilknytning til Modum Bad ble psykoterapi et sentralt moment i hans senere praksis, uanfektet av breddeerfaring fra andre sykehus og flere år i krevende lederstilling ved daværende Lier sykehus, en storavdeling ved Buskerud sentralsykehus.
Da han trakk seg fra lederstillingen, var det naturlig å gå tilbake til psykoterapeutisk arbeid i eget sykehus. Mange pasienter har senere uttrykt takknemlighet for å ha hatt ham som behandler. Hans grunnfaste dedikasjon til pasientene, og den frapperende evnen til å huske deres navn og livshistorier mange år senere, ble lagt merke til. Den samme omsorg og respekt viste han også sykehusets ansatte, sammen med evne og vilje til å hjelpe der det var behov. Slik ble han anerkjent som en dyktig lege. At han i perioden 2004–06 ble hentet til sykehustjeneste i Bergen, uttrykte nok nettopp slik anerkjennelse.
Petter var alltid en interessert og interessant samtalepartner, bereist, lesende, kunnskapsrik og kunnskapssøkende som han var, med viten innenfor så mange ulike områder. Man kunne ane den korte veien tilbake til norsk kulturhistorie, med familiebånd til viktige avsnitt i nasjonens vekst og utvikling. Men aldri så man tegn til posering, snarere hadde hans dannelse preg av sjenanse og formell korrekthet. Denne beskjedenheten kunne også føre til at noen trengte mer tid før de så hele personen og kom nær ham.
Petter var fysisk aktiv, gjerne utendørs. Med hytte i Raggsteindalen ble fjellturene mange. Blikket kunne bli langt og drømmende ved hver beretning om nok et utsyn fra Folarskardnuten. Hytta ga også mulighet til å beholde familielivet selv når barna Kaspar, Sigrid og Kristin etter hvert flyttet til eget voksenliv. En slik innretning av livet gjenspeiler Petters kjærlighet til familien, hans åpenbare stolthet over sin kollegaektefelle Gerd Nina og de tre barna. Når familien nå sørger over Petters bortgang, vet de at også mange utenfor den reflekterer over det gode og viktige som ikke lenger er der.