Pensjonert overlege i nyfødtmedisin. Professor I i pediatri
Rikshospitalet, Universitetet i Oslo
Mette Løkeland-Stai, overlege ved Kvinneklinikken i Helse Bergen og Abortregistret, har nylig skrevet en leder der hun i lys av Verdens helseorganisasjons (WHO) nye retningslinjer hevder det er behov for revisjon av abortlovgivningen i Norge (1). Begrunnelse for WHOs nye retningslinjer er at det ikke finnes dokumentert at en restriktiv abortlovgivning reduserer antallet aborter, men øker antallet illegale og utrygge aborter. WHO anbefaler ikke noe tidspunkt i svangerskapet som grense for svangerskapsavbrudd (2).
Forfatteren beskriver hvordan bruk av abortpillen Mifepriston-prostaglandin har forenklet selve inngrepet slik at det nå kan gjennomføres i den gravides nærmiljø på hvilket som helst tidspunkt i svangerskapet. Inngrepet kan igangsettes av personale med mindre helsefaglig kompetanse og gjennomføres som en telemedisinsk tjeneste. I denne fremstillingen ligger implisitt at abort teknisk sett ikke bør være noe problem lenger, heller ikke i Norge.
Betyr det at man kan forestille seg et scenario der en hjelpepleier på Røst eller Træna kan igangsette medikamentell abort på en kvinne i nabolaget i 25. svangerskapsuke? Vil det være innenfor kriteriene for forsvarlig medisinsk behandling? For det er faktisk det overlege ved en av landets største kvinneklinikker indirekte hevder. Hun omtaler bruken av Mifepriston-prostaglandin i telemedisinsk sammenheng som ukontroversielt, trygt, akseptabelt og ønsket av kvinner. En studie publisert i Sykepleien august 2022 (3), avdekker imidlertid en helt annen virkelighet.
Forfatteren har ikke en eneste medisinsketisk eller konsekvens-etisk analyse av hva en slik revisjon av abortloven vil innebære. Hun nevner ikke hvilke betraktninger WHO har gjort seg om fosterets rettsvern og retten til liv. Svaret er at WHO selv ikke har tillagt fosteret noen form for livsvern på noe tidspunkt i svangerskapet (2).
I dag er for tidlig fødte barn levedyktige ved 22-23 ukers svangerskap. En abortlov som ikke har en grense for selvbestemt abort ved levedyktighet, vil nødvendigvis føre til at levedyktige fostre vil kunne bli abortert og potensielt kunne overleve. Verken WHO eller Løkeland-Stai tar opp denne problemstillingen. Vi ber derfor Løkeland-Stai svare på hvordan hun mener man skal ta hånd om slike barn.
Bak begrensningen av Lov om selvbestemt abort fra 1978 lå det et ønske om gradvis økende rettsvern for fosteret fra 12. svangerskapsuke (4). Forfatteren nevner ikke ett ord om dette, heller ikke ett ord om hvilke konsekvenser en slik revisjon av abortloven vil få for annen lovgivning som f.eks. Bioteknologiloven, og for de normgivende konsekvenser for menneskeverdet generelt. Forfatteren reflekterer heller ikke med ett ord over de emosjonelle konsekvensene slike behandlingsprosedyrer vil kunne få for familier og berørte i den gravides nærmiljø. For dette er ikke quick fix for mange. Det burde det heller ikke være for en overlege ved Haukeland universitetssykehus.
Litteratur
1. Løkeland-Stai M. Norsk abortlov til hinder for nye retningslinjer. Tidskr Nor Legeforen 2023; 143: 294.
2. World Health Organization, WHO issues new guidelines on abortion to help countries deliver lifesaving care. https://www.who.int/news/item/09-03-2022-access-to-safe-abortion-critic… Lest 20.3.2023.
3. Sommerseth E, Sandvik BM, Dahl B et al. Kvinners erfaring med helsetjenestetilbudet ved medikamentell abort. Sykepleien Forskning 2022; 17. DOI:10.4220/Sykepleien.2022.89883
4. Elvbakken KT. Abortspørsmålets politiske historie 1900–2020. Oslo: Universitetsforlaget, 2021: 306.
Revisjon av Lov om selvbestemt abort
Mette Løkeland-Stai, overlege ved Kvinneklinikken i Helse Bergen og Abortregistret, har nylig skrevet en leder der hun i lys av Verdens helseorganisasjons (WHO) nye retningslinjer hevder det er behov for revisjon av abortlovgivningen i Norge (1). Begrunnelse for WHOs nye retningslinjer er at det ikke finnes dokumentert at en restriktiv abortlovgivning reduserer antallet aborter, men øker antallet illegale og utrygge aborter. WHO anbefaler ikke noe tidspunkt i svangerskapet som grense for svangerskapsavbrudd (2).
Forfatteren beskriver hvordan bruk av abortpillen Mifepriston-prostaglandin har forenklet selve inngrepet slik at det nå kan gjennomføres i den gravides nærmiljø på hvilket som helst tidspunkt i svangerskapet. Inngrepet kan igangsettes av personale med mindre helsefaglig kompetanse og gjennomføres som en telemedisinsk tjeneste. I denne fremstillingen ligger implisitt at abort teknisk sett ikke bør være noe problem lenger, heller ikke i Norge.
Betyr det at man kan forestille seg et scenario der en hjelpepleier på Røst eller Træna kan igangsette medikamentell abort på en kvinne i nabolaget i 25. svangerskapsuke? Vil det være innenfor kriteriene for forsvarlig medisinsk behandling? For det er faktisk det overlege ved en av landets største kvinneklinikker indirekte hevder. Hun omtaler bruken av Mifepriston-prostaglandin i telemedisinsk sammenheng som ukontroversielt, trygt, akseptabelt og ønsket av kvinner. En studie publisert i Sykepleien august 2022 (3), avdekker imidlertid en helt annen virkelighet.
Forfatteren har ikke en eneste medisinsketisk eller konsekvens-etisk analyse av hva en slik revisjon av abortloven vil innebære. Hun nevner ikke hvilke betraktninger WHO har gjort seg om fosterets rettsvern og retten til liv. Svaret er at WHO selv ikke har tillagt fosteret noen form for livsvern på noe tidspunkt i svangerskapet (2).
I dag er for tidlig fødte barn levedyktige ved 22-23 ukers svangerskap. En abortlov som ikke har en grense for selvbestemt abort ved levedyktighet, vil nødvendigvis føre til at levedyktige fostre vil kunne bli abortert og potensielt kunne overleve. Verken WHO eller Løkeland-Stai tar opp denne problemstillingen. Vi ber derfor Løkeland-Stai svare på hvordan hun mener man skal ta hånd om slike barn.
Bak begrensningen av Lov om selvbestemt abort fra 1978 lå det et ønske om gradvis økende rettsvern for fosteret fra 12. svangerskapsuke (4). Forfatteren nevner ikke ett ord om dette, heller ikke ett ord om hvilke konsekvenser en slik revisjon av abortloven vil få for annen lovgivning som f.eks. Bioteknologiloven, og for de normgivende konsekvenser for menneskeverdet generelt. Forfatteren reflekterer heller ikke med ett ord over de emosjonelle konsekvensene slike behandlingsprosedyrer vil kunne få for familier og berørte i den gravides nærmiljø. For dette er ikke quick fix for mange. Det burde det heller ikke være for en overlege ved Haukeland universitetssykehus.
Litteratur
1. Løkeland-Stai M. Norsk abortlov til hinder for nye retningslinjer. Tidskr Nor Legeforen 2023; 143: 294.
2. World Health Organization, WHO issues new guidelines on abortion to help countries deliver lifesaving care. https://www.who.int/news/item/09-03-2022-access-to-safe-abortion-critic… Lest 20.3.2023.
3. Sommerseth E, Sandvik BM, Dahl B et al. Kvinners erfaring med helsetjenestetilbudet ved medikamentell abort. Sykepleien Forskning 2022; 17. DOI:10.4220/Sykepleien.2022.89883
4. Elvbakken KT. Abortspørsmålets politiske historie 1900–2020. Oslo: Universitetsforlaget, 2021: 306.