Kommentar

Enøyd om abort

Morten Magelssen
Førsteamanuensis, Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo
Interessekonflikt:  Nei
Ola Didrik Saugstad
Professor i pediatri
Oslo Universitetssykehus

Mette Løkeland-Stai viser til Verdens helseorganisasjons (WHO) nye retningslinje om abort (1, 2). Sentralt står anbefalingen om at landene bør fjerne alle hindre i lovverket for fri tilgang til abort. WHO kritiserer både begrensninger ut fra svangerskapslengde og kriterier for senabort. Det rammer også Norge, der abort er selvbestemt kun de 12 første svangerskapsukene, og deretter frem til levedyktighet innvilges av en nemnd som vurderer om kriterier er oppfylt.

WHO går derfor langt i retning av å anbefale fri abort i hele svangerskapet. I norsk sammenheng er det et ytterliggående forslag (3).

Det er også enøyd. I Norge er det vanlig å se på abort som et vanskelig spørsmål, et etisk dilemma. Abort er en verdikonflikt der viktige verdier står mot hverandre. Kvinnens interesser, helse og selvbestemmelse er selvsagt svært viktige verdier. Men det samme kan sies om fosterets menneskeverd og rett til liv. Staten har en legitim interesse i å opprettholde respekten for liv og beskytte livet ved å gi fosteret et rettsvern.

I en verdikonflikt må verdiene balanseres på best mulig måte. I Norge er det ulike syn på hvordan balansen bør være. Noen er tilfreds med dagens abortlov, andre ønsker at selvbestemmelsen skal utvides til 18 uker eller enda lenger. Andre igjen ønsker en mer restriktiv lov enn dagens.

Men de aller fleste som deltar i den norske debatten, står sammen om å mene at abort er et vanskelig spørsmål med minst to sider. Sett fra Norge blir WHOs retningslinje ensidig (2): Den har bare øye for kvinnens interesser. I det 200 siders dokumentet nevnes ikke fosterets menneskeverd.

Løkeland-Stai mener vi må legge WHOs råd til grunn også for den norske abortloven. Men både helsetjenesten generelt og abort spesielt ser veldig annerledes ut hos oss enn i lavinntektsland, som WHO er særlig opptatt av (2).

WHOs retningslinjer innebærer at levedyktige fostre vil bli abortert. Hvordan skal disse barna behandles, og hvilke rettigheter skal de ha? Verken WHO eller Løkeland har tatt opp denne problemstillingen (2).

I WHOs retningslinje heter det at ukesgrenser for abort ikke er forskningsbaserte («Gestational age limits are not evidence-based») (2). Formuleringen viser at WHO her har «forkledd» et etisk spørsmål som et rent vitenskapelig og medisinsk spørsmål. For selvsagt er ukesgrenser ikke primært basert på vitenskap: De er basert på etikk og politiske kompromisser. Slik må det være når abort er et etisk dilemma med ulike syn.

Retningslinjen bygger også på sirkulær argumentasjon. WHOs grunnpremiss er at abort alltid skal være så tilgjengelig som mulig (2). Med dette som utgangspunkt er konklusjonen ingen overraskelse: Enhver restriksjon på abort, slik som ukesgrenser, er uakseptabel. WHOs forslag innebærer å sette strek over fosterets rettsvern. Det er ikke i tråd med en bred konsensus i Norge om at abort er en verdikonflikt der også fosteret må hensyntas.

Litteratur:
1. Løkeland-Stai M. Norsk abortlov til hinder for nye retningsliner. Tidsskr nor legeforen 2023; 143: 294
2. World Health Organization. WHO issues new guidelines on abortion to help countries deliver lifesaving care. https://www.who.int/news/item/09-03-2022-access-to-safe-abortion-critic… Lest 19.3.2023
3. Magelssen M. Ensidig om abort fra WHO. Vårt Land 21.9.2022. https://www.vl.no/meninger/verdidebatt/2022/09/24/ensidig-om-abort-fra-… Lest 19.3.2023

Published: 19.03.2023
Laget av Ramsalt med Ramsalt Media