Artikkel
Per Bergsholm kritiserer oss med rette for å ha utelatt mani blant diagnosene som sannsynligvis hadde tålt historisk reiterasjon. Hans henvisning til gresk litteratur, gir oss anledning til å trekke frem hva Sokrates sier om nettopp manien. I «Faidros» påstår Sokrates at «kjærlighet er en slags mani, et vanvidd», og at vanvidd kommer i to former, «én som oppstår av menneskelige sykdommer, og én, som oppstår ved guddommelig forandring av tilvant lov og orden» (1) . Med én setning oppsummerer han altså kjernen i vår tids debatt om diagnoser. Den guddommelig inspirerte manien deler han så i fire kategorier: «den benådede profeti viet Apollon, renselsesekstasen viet Dionysos, den dikteriske inspirasjon viet Musene – og den fjerde viet Afrodite og Eros». Skillet mellom normalitet og galskap, og hvordan dette bør kategoriseres, er trolig blant debattene som ville tålt mer enn tusen historiske terningkast.