«Avhengighet er den fysiologiske konsekvensen av å ta et medikament som medfører at sentralnervesystemet endrer sin struktur og funksjon som en respons på den pågående behandlingen» skriver avdelingsoverlege Arne Vaaler i et tilsvar til Jørgen Bramness i Tidsskriftet (1). Dette er både forenklet og feilaktig.
Det er forenklet fordi dette gjelder de aller fleste medikamenter som virker gjennom påvirkning av sentralnervesystemet. Avhengighet blir derved en følgetilstand etter bruk av antiepileptika, antipsykotika, antihistaminer, sedativa og anxiolytika og en rekke andre midler foruten selvsagt antidepressiva. Alle gir med en slik definisjon avhengighet og begrepet blir nokså meningstomt.
Definisjonen er feilaktig for "avhengighetstilstander" er et begrep som referer til rus- og avhengighetslidelser. Kjernepunktet i rusmiddelvirkningen er ikke at det oppstår nevrobiologiske endringer, men at virkningen oppleves attraktiv. Dette gjør at mange vil ønske en ny tilførsel. Ved gjentatt bruk vil endringene være adaptive og virkningen reduseres slik at doseringen ofte økes. Dette gjelder blant annet benzodiazepiner.
Vaaler bør derfor skille mellom nevroplastiske endringer etter bruk av antidepressiva og de vi ser etter bruk av benzodiazepiner og ikke sause dem sammen slik han synes å gjøre. Han skriver dessuten at pasienter ikke klarer å slutte med antidepressiver fordi de får «utålelige symptomer når de prøver» og hevder at «avhengighetsproblematikken ved benzodiazepiner er mye mindre enn de fleste leger tror» (1). Disse sitatene viser at han dramatiserer vanskene ved å avslutte en antidepressiv medikasjon og minimaliserer vanskene ved bruk av benzodiazepiner. Dette er en uheldig kombinasjon.
Uheldig misforståelse
«Avhengighet er den fysiologiske konsekvensen av å ta et medikament som medfører at sentralnervesystemet endrer sin struktur og funksjon som en respons på den pågående behandlingen» skriver avdelingsoverlege Arne Vaaler i et tilsvar til Jørgen Bramness i Tidsskriftet (1). Dette er både forenklet og feilaktig.
Det er forenklet fordi dette gjelder de aller fleste medikamenter som virker gjennom påvirkning av sentralnervesystemet. Avhengighet blir derved en følgetilstand etter bruk av antiepileptika, antipsykotika, antihistaminer, sedativa og anxiolytika og en rekke andre midler foruten selvsagt antidepressiva. Alle gir med en slik definisjon avhengighet og begrepet blir nokså meningstomt.
Definisjonen er feilaktig for "avhengighetstilstander" er et begrep som referer til rus- og avhengighetslidelser. Kjernepunktet i rusmiddelvirkningen er ikke at det oppstår nevrobiologiske endringer, men at virkningen oppleves attraktiv. Dette gjør at mange vil ønske en ny tilførsel. Ved gjentatt bruk vil endringene være adaptive og virkningen reduseres slik at doseringen ofte økes. Dette gjelder blant annet benzodiazepiner.
Vaaler bør derfor skille mellom nevroplastiske endringer etter bruk av antidepressiva og de vi ser etter bruk av benzodiazepiner og ikke sause dem sammen slik han synes å gjøre. Han skriver dessuten at pasienter ikke klarer å slutte med antidepressiver fordi de får «utålelige symptomer når de prøver» og hevder at «avhengighetsproblematikken ved benzodiazepiner er mye mindre enn de fleste leger tror» (1). Disse sitatene viser at han dramatiserer vanskene ved å avslutte en antidepressiv medikasjon og minimaliserer vanskene ved bruk av benzodiazepiner. Dette er en uheldig kombinasjon.
Litteratur