Trond Aarre slår inn åpne dører når han hevder at diagnosene i psykiatrien er usikre og uten kjente årsaker (1). Diagnoser i psykiatrien har ulike funksjoner; de kan fungere som forklaring for den syke og deres pårørende (tar bort skyld og skam); de kan gi økonomiske rettigheter (uføretrygd - hjelp til arbeid / studier); rett til gratis behandling (ingen selvfølge i global sammenheng); rett til fritak av straff (utilregnelighet) og være rettesnor for behandling (psykoterapi - medisiner etc).
Diagnoser i psykiatrien er syndromer som per definisjon ikke har kjente årsaker; paradokset er (og har alltid vært) at tilstandene flyttes over til andre fagområder dersom man identifiserer årsaker; epilepsi er blitt til nevrologi; senstadiet av syfilis og encefalitter infeksjonsmedisin; hjernesvulster onkologi etc. I det øyeblikket vi finner underliggende årsaker så er det ikke lenger psykiatri! Slik jeg ser det er dette en grunnleggende innsikt og ingen ny tanke. Aarres problem er at han ikke forklarer hva som er alternativet? Skal hver og en av oss - vi som jobber i psykiatrien - lage vårt eget diagnosesystem eller skal vi ikke ha noen kategorier i det hele tatt? Hvordan skal vi skille ut de personene som ikke er i behov av langvarig psykoterapi, medisiner på blå resept eller uføretrygd? Hvordan skal vi vurdere utilregnelighet? Kanskje er Aarre en av dem som argumenterer for at vi må operere med symptomer og ikke syndromer, men det løser ikke problemet - vi har ikke mer sikkerhet rundt årsakene til symptomene enn det vi har til syndromene. Utfordringer er - slik jeg ser det - å holde fast på en forståelse av denne usikkerheten samtidig som vi forholder oss til syndromene; vi må tåle å stå i denne usikre posisjonen både som terapeuter og pasienter (pårørende). Men at vi må forske på bedre kategorisering er utvilsomt et neglisjert faktum; jeg har ingen tro på at et frislipp av psykiatriske diagnoser vil føre til noe annet enn et kaos og der vil pasientene lide fordi de vil miste rettigheter både i forhold til økonomi, behandling, utilregnelighet og selvforståelse. Det er krevende å jobbe i det fagfeltet som per definisjon har diagnostiske kategorier som ikke har kjente årsaker. Det blir ikke lettere av at presumptivt fornuftige fagfolk tar til orde for innføring av diagnostisk kaos.
Litteratur
1. Aarre TF. Eit farvel til psykiatrisk diagnostikk. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0386
Hva er alternativet til diagnoser i psykiatrien?
Trond Aarre slår inn åpne dører når han hevder at diagnosene i psykiatrien er usikre og uten kjente årsaker (1). Diagnoser i psykiatrien har ulike funksjoner; de kan fungere som forklaring for den syke og deres pårørende (tar bort skyld og skam); de kan gi økonomiske rettigheter (uføretrygd - hjelp til arbeid / studier); rett til gratis behandling (ingen selvfølge i global sammenheng); rett til fritak av straff (utilregnelighet) og være rettesnor for behandling (psykoterapi - medisiner etc).
Diagnoser i psykiatrien er syndromer som per definisjon ikke har kjente årsaker; paradokset er (og har alltid vært) at tilstandene flyttes over til andre fagområder dersom man identifiserer årsaker; epilepsi er blitt til nevrologi; senstadiet av syfilis og encefalitter infeksjonsmedisin; hjernesvulster onkologi etc. I det øyeblikket vi finner underliggende årsaker så er det ikke lenger psykiatri! Slik jeg ser det er dette en grunnleggende innsikt og ingen ny tanke. Aarres problem er at han ikke forklarer hva som er alternativet? Skal hver og en av oss - vi som jobber i psykiatrien - lage vårt eget diagnosesystem eller skal vi ikke ha noen kategorier i det hele tatt? Hvordan skal vi skille ut de personene som ikke er i behov av langvarig psykoterapi, medisiner på blå resept eller uføretrygd? Hvordan skal vi vurdere utilregnelighet? Kanskje er Aarre en av dem som argumenterer for at vi må operere med symptomer og ikke syndromer, men det løser ikke problemet - vi har ikke mer sikkerhet rundt årsakene til symptomene enn det vi har til syndromene. Utfordringer er - slik jeg ser det - å holde fast på en forståelse av denne usikkerheten samtidig som vi forholder oss til syndromene; vi må tåle å stå i denne usikre posisjonen både som terapeuter og pasienter (pårørende). Men at vi må forske på bedre kategorisering er utvilsomt et neglisjert faktum; jeg har ingen tro på at et frislipp av psykiatriske diagnoser vil føre til noe annet enn et kaos og der vil pasientene lide fordi de vil miste rettigheter både i forhold til økonomi, behandling, utilregnelighet og selvforståelse. Det er krevende å jobbe i det fagfeltet som per definisjon har diagnostiske kategorier som ikke har kjente årsaker. Det blir ikke lettere av at presumptivt fornuftige fagfolk tar til orde for innføring av diagnostisk kaos.
Litteratur
1. Aarre TF. Eit farvel til psykiatrisk diagnostikk. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0386