Kommentar

Blod og beredskap

Lise Sofie H. Nissen-Meyer
Seksjonsleder, overlege, Hovedarbeidssted: Blodbanken, Oslo universitetssykehus
Interessekonflikt:  Nei
Farshid Ezligini
Seksjonsleder
Blodbanken, Oslo universitetssykehus
Unni E. Bergerud
Seksjonsleder
Blodbanken, Oslo universitetssykehus
Anders Holtan
Overlege
Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus
Çiğdem A. Akkök
Enhetsleder, overlege
Blodbanken, Oslo universitetssykehus
Elena Danilova
Legespesialist
Blodbanken, Oslo universitetssykehus
Geir Hetland
Overlege
Blodbanken, Oslo universitetssykehus

Avtroppende sjef for Forsvarets Sanitet Jon Gerhard Reichelt takker av med en påminnelse om helsevesenets rolle som del av totalforsvaret, og understreker behovet for tilgang på store mengder fullblod fra norske blodbanker dersom det skulle bli krig i Norge (1).

Totalforsvaret innebærer i realiteten at det er de sivile sykehusene som behandler også de militære pasientene. Enten krigen er i Norge eller ikke, vil endring av praksis være i strid med de fleste beredskapsprinsipper. Å akseptere andre standarder i en krise enn hva man gjør i fredstid vil kunne føre til uønskede konsekvenser. Når sivile sykehus nå alt overveiende bruker blodkomponenter i transfusjonsbehandlingen, er det hensiktsmessig å fortsette dette også i krig. Transfusjonspraksis i norske sykehus er styrt av kunnskap og tilgang på blodgivere og blodkomponenter. Dersom det skulle bli krig, vil sykehusene fortløpende gjøre nødvendig skalering og tilpasning av aktiviteten innenfor sine eksisterende rammer.

Reichelt har selvfølgelig rett i den logistiske fordelen med bruk av fullblod utenfor sykehus, og fullblod brukes i prehospitale tjenester i flere regioner. Blodbankene er naturligvis innforstått med at de må kunne øke sin kapasitet betydelig i en krigssituasjon, og den enkelte blodbank må ha en realistisk plan for dette, basert på systemer som fungerer i fredstid. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til det faktiske blodbehov ved katastrofer og krigsskader (2-4). Bruk av «vandrende blodbank» (5) gir en umiddelbar, men begrenset beredskap som dessverre raskt blir tappet, og ikke kan remobiliseres på mange uker (av hensyn til blodgiverens helse bør det gå minimum 10 uker mellom hver tapping). Ved vedvarende behov for transfusjoner vil dette kunne føre til mangel på nye forsyninger.

I tillegg må blodbankene ta høyde for at behovet for ordinære blodkomponenter til bruk i sivile sykehus ikke blir borte i en krigssituasjon. Logistikkfordelen må derfor balanseres mot logistikkulemper som oppstår, når produksjon av fullblod med generelt kortere holdbarhet medfører en mindre forutsigbar lagersituasjon og mindre fleksibel giverbelastning.

Beredskapsplanene må derfor framfor alt være fleksible, slik at blodbankene til enhver tid kan justere kursen – naturligvis i nært samarbeid med Forsvaret.

Litteratur:

1. Reichelt JG. Helsevesenet er en del av Norges forsvar. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0266
2. Lozada MJ, Cai S, Li M, Davidson SL, Nix J, Ramsey G. The Las Vegas mass shooting: An analysis of blood component administration and blood bank donations. J Trauma Acute Care Surg. 2019 Jan; 86(1): 128-133. doi: 10.1097/TA.0000000000002089
3. Ramsey G. Blood transfusions in mass casualty events: recent trends. Vox Sang. 2020 Jul; 115(5): 358-366. doi: 10.1111/vox.12916.
4. Akkök CA. Blodbanken i Oslo 22. juli 2011. Tidsskr Nor Legeforen 2011; 131. doi: 10.4045/tidsskr.11.1253
5. Daae C, Reichelt JG, Apelseth TO et al. Blodberedskap først til Finnmark. Helse Nord 2.3.2021. https://helse-nord.no/nyheter/blodberedskap-forst-til-finnmark Lest 29.6.2022

Published: 29.06.2022
Laget av Ramsalt med Ramsalt Media