Det er forståelig at Morten Nordby er skuffet over at opprøret mot helseattestkravet for eldre bilførere som han selv har stått i spissen for ikke fikk gjennomslag (1). Jeg har fire merknader til hans kommentar:
1) Ifølge Nordby er analysen (2) unyansert fordi jeg bruker begreper som ‘anekdoter’ og ‘personlige erfaringer’ i omtale av argumentasjonen mot helseattestkravet, mot begreper som ‘kilder’ og ‘helsefaglig’ i omtale av mindretallets argumentasjon. Jeg påpeker i artikkelen at begge sider baserte mye av sin argumentasjon på personlige anekdoter. Samtidig var mindretallet langt klarere i sin kildebruk. I den grad flertallet viste til rapporter, så gjorde de det uten å redegjøre for relevans for norske forhold. Det er ikke min oppgave som forsker å utjevne forskjeller i partenes argumentasjon eller argumentasjonsgrunnlag for å være ‘nyansert.’ Det ville gitt et lite sannferdig bilde av debatten
Nordby poengterer at jeg synliggjør mitt ståsted som om det svekker analysen. Selv mener jeg det er en transparent måte å posisjonere mitt utgangspunkt for analysen på. Jeg gjør for sikkerhets skyld også oppmerksom på interessekonflikten jeg oppgir i starten: Jeg stemmer vanligvis på et parti som tilhører flertallet i saken.
2) Nordby hevder at hovedkonklusjonen i Transportstyrelsens rapport (3) ikke nevnes i artikkelen, noe som får ham til å stille spørsmålstegn ved fagfellevurderingen av min artikkel, og – implisitt, formoder jeg – artikkelens validitet. Den observante leser vil kunne gå tilbake til originalartikkelen (2) og se at jeg gjengir Transportstyrelsens konklusjon slik en SV-representant oppsummerte den for Stortinget: ‘resultatene [fra rapporten taler ikke] for å innføre obligatorisk helsekontroll for eldre bilførere, fordi […] det ikke var større sannsynlighet for å bli involvert i ulykker hvis du hadde en demensdiagnose enn det var uten’ (2). Hovedpoenget knyttet til den svenske undersøkelsen var at dens overførbarhet til den norske debatten er begrenset all den tid den omtaler bilførere over 65 år, og ikke eldre over 80. Dette skillet er av stor betydning for forekomsten av demens og for generell ulykkesrisiko i trafikken. Konklusjonen i den svenske rapporten er dermed ikke særlig relevant. Det er problematisk at det fattes politiske vedtak basert på konklusjoner som ikke er relevante for saken som diskuteres.
3) Ifølge Nordby ‘unnlater’ jeg å nevne Statens vegvesens rapport fra 2011 (4). Men denne rapporten var ikke del av Stortingsdebatten, og presenterer også funn som er gamle i vår sammenheng. Forfatterne påpeker også at en av gruppene man må være særlig oppmerksom på er «mentalt svekkede eldre bilførere.» Dette er i tråd med helseattestkravets intensjon.
4) Til sist mener Nordby at jeg ‘unnlater’ å påpeke at «det er eldres mindre tåleevne som gjør at de lettere skades enn yngre». At eldre har større risiko for å skades som myke trafikanter er ikke relevant for om de er skikket til å kjøre bil.
Jeg har ikke konkludert at fastlegene skal være kontrollinstans. Mitt hovedanliggende er at noenbør ha som oppgave å avdekke snikende sykdomstegn i en aldersgruppe som er særlig utsatt for tilstander som kan sette andre i fare dersom de kjører bil. Den gjeldende ordningen bør ikke fjernes uten innføring av et alternativ. Det har heldigvis også nåværende regjering landet på (5).
Samferdselsdepartementet. Gjør endringer i førerkortveilederen, men beholder krav om helseattest for bilførere over 80 år. PM nr 78/22. 20.5.2022. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/gjor-endringer-i-forerkortveilederen-men-beholder-krav-om-helseattest-for-bilforere-over-80-ar/id2913699/ Lest 7.6.2022.
A. B. Houge svarer
Det er forståelig at Morten Nordby er skuffet over at opprøret mot helseattestkravet for eldre bilførere som han selv har stått i spissen for ikke fikk gjennomslag (1). Jeg har fire merknader til hans kommentar:
1) Ifølge Nordby er analysen (2) unyansert fordi jeg bruker begreper som ‘anekdoter’ og ‘personlige erfaringer’ i omtale av argumentasjonen mot helseattestkravet, mot begreper som ‘kilder’ og ‘helsefaglig’ i omtale av mindretallets argumentasjon. Jeg påpeker i artikkelen at begge sider baserte mye av sin argumentasjon på personlige anekdoter. Samtidig var mindretallet langt klarere i sin kildebruk. I den grad flertallet viste til rapporter, så gjorde de det uten å redegjøre for relevans for norske forhold. Det er ikke min oppgave som forsker å utjevne forskjeller i partenes argumentasjon eller argumentasjonsgrunnlag for å være ‘nyansert.’ Det ville gitt et lite sannferdig bilde av debatten
Nordby poengterer at jeg synliggjør mitt ståsted som om det svekker analysen. Selv mener jeg det er en transparent måte å posisjonere mitt utgangspunkt for analysen på. Jeg gjør for sikkerhets skyld også oppmerksom på interessekonflikten jeg oppgir i starten: Jeg stemmer vanligvis på et parti som tilhører flertallet i saken.
2) Nordby hevder at hovedkonklusjonen i Transportstyrelsens rapport (3) ikke nevnes i artikkelen, noe som får ham til å stille spørsmålstegn ved fagfellevurderingen av min artikkel, og – implisitt, formoder jeg – artikkelens validitet. Den observante leser vil kunne gå tilbake til originalartikkelen (2) og se at jeg gjengir Transportstyrelsens konklusjon slik en SV-representant oppsummerte den for Stortinget: ‘resultatene [fra rapporten taler ikke] for å innføre obligatorisk helsekontroll for eldre bilførere, fordi […] det ikke var større sannsynlighet for å bli involvert i ulykker hvis du hadde en demensdiagnose enn det var uten’ (2). Hovedpoenget knyttet til den svenske undersøkelsen var at dens overførbarhet til den norske debatten er begrenset all den tid den omtaler bilførere over 65 år, og ikke eldre over 80. Dette skillet er av stor betydning for forekomsten av demens og for generell ulykkesrisiko i trafikken. Konklusjonen i den svenske rapporten er dermed ikke særlig relevant. Det er problematisk at det fattes politiske vedtak basert på konklusjoner som ikke er relevante for saken som diskuteres.
3) Ifølge Nordby ‘unnlater’ jeg å nevne Statens vegvesens rapport fra 2011 (4). Men denne rapporten var ikke del av Stortingsdebatten, og presenterer også funn som er gamle i vår sammenheng. Forfatterne påpeker også at en av gruppene man må være særlig oppmerksom på er «mentalt svekkede eldre bilførere.» Dette er i tråd med helseattestkravets intensjon.
4) Til sist mener Nordby at jeg ‘unnlater’ å påpeke at «det er eldres mindre tåleevne som gjør at de lettere skades enn yngre». At eldre har større risiko for å skades som myke trafikanter er ikke relevant for om de er skikket til å kjøre bil.
Jeg har ikke konkludert at fastlegene skal være kontrollinstans. Mitt hovedanliggende er at noen bør ha som oppgave å avdekke snikende sykdomstegn i en aldersgruppe som er særlig utsatt for tilstander som kan sette andre i fare dersom de kjører bil. Den gjeldende ordningen bør ikke fjernes uten innføring av et alternativ. Det har heldigvis også nåværende regjering landet på (5).
Referanser