Det er bemerkelsesverdig at en behandler er ærlig og åpen om sin sykdom; han forteller at hans utfordring var relasjoner fra tidligere i livet, som ikke var helt til å forstå som gode/rette (1).
Jeg merker meg hans ydmykhet i møte med andre menneskers utfordringer, og en åpenhet mot hvordan han kan forstå noe av hva hans pasienter i dag sliter med.
Jeg synes det er verdt å merke seg at han nå inviterer pårørende av pasienter til samtale. Det er viktig å skaffe seg oversikt over hvordan relasjonene for pasienten er. Er helsevesenet "kommet på banen" er det ofte helsevesenet som kan stå opp for nødvendige endringer i pasientens relasjoner.
Jeg merker meg at han bruker ord som vanlige mennesker forstår. Ord kan skape avstand mellom pasient og behandler, og han er ikke redd for at hans muligheter for å hjelpe andre mennesker, svekkes av at han er ærlig om sin historie.
Prosessen for å bli frisk eller klar for å jobbe igjen, beskriver han som langvarig; mye lengre enn det han så for seg på forhånd. Fortvilelsen over tilbakefallet tok nesten fra han alt håp. Han måtte være sikker på at personalet var til å stole på; at de "ville være der" når han trengte de.
Ærligheten er noe av det viktigste i relasjonen mellom pasient og behandler. Tillit vokser sammen med ærlighet i trygge omgivelser. Skal vi lage gode muligheter for at mennesker skal bli friske, må vi lage rammer som kan avklare og bygge tilliten mellom pasient og behandler. Vi må åpne for behandlingsløp som gir pasienten den tiden han/hun trenger. Vi må kunne erkjenne at noe ikke vil føre fram; avslutte det, innrømme feil, og rette på det!
Det er godt å lese at en behandler skriver om sin utfordring og sårbarhet, for å kunne hjelpe andre mennesker på en bedre måte. Pasienter og behandlere er mennesker. Vi behandler hverandre hele tiden, og vi er sårbare alle sammen.
Litteratur:
1. Halvorsen TF. Psykiateren som selv ble alvorlig psykisk syk. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0178
Gjenkjenning, forståelse og tillit
Det er bemerkelsesverdig at en behandler er ærlig og åpen om sin sykdom; han forteller at hans utfordring var relasjoner fra tidligere i livet, som ikke var helt til å forstå som gode/rette (1).
Jeg merker meg hans ydmykhet i møte med andre menneskers utfordringer, og en åpenhet mot hvordan han kan forstå noe av hva hans pasienter i dag sliter med.
Jeg synes det er verdt å merke seg at han nå inviterer pårørende av pasienter til samtale. Det er viktig å skaffe seg oversikt over hvordan relasjonene for pasienten er. Er helsevesenet "kommet på banen" er det ofte helsevesenet som kan stå opp for nødvendige endringer i pasientens relasjoner.
Jeg merker meg at han bruker ord som vanlige mennesker forstår. Ord kan skape avstand mellom pasient og behandler, og han er ikke redd for at hans muligheter for å hjelpe andre mennesker, svekkes av at han er ærlig om sin historie.
Prosessen for å bli frisk eller klar for å jobbe igjen, beskriver han som langvarig; mye lengre enn det han så for seg på forhånd. Fortvilelsen over tilbakefallet tok nesten fra han alt håp. Han måtte være sikker på at personalet var til å stole på; at de "ville være der" når han trengte de.
Ærligheten er noe av det viktigste i relasjonen mellom pasient og behandler. Tillit vokser sammen med ærlighet i trygge omgivelser. Skal vi lage gode muligheter for at mennesker skal bli friske, må vi lage rammer som kan avklare og bygge tilliten mellom pasient og behandler. Vi må åpne for behandlingsløp som gir pasienten den tiden han/hun trenger. Vi må kunne erkjenne at noe ikke vil føre fram; avslutte det, innrømme feil, og rette på det!
Det er godt å lese at en behandler skriver om sin utfordring og sårbarhet, for å kunne hjelpe andre mennesker på en bedre måte. Pasienter og behandlere er mennesker. Vi behandler hverandre hele tiden, og vi er sårbare alle sammen.
Litteratur:
1. Halvorsen TF. Psykiateren som selv ble alvorlig psykisk syk. Tidsskr Nor Legeforen 2022; 142. doi: 10.4045/tidsskr.22.0178