Død og pine

Veien til føden

Det var ikke helt enkelt å få jobb etter turnus, og Sørnes fikk sett innsiden av en god del ulike sykehus før han begynte ved Akershus universitetssykehus.

– Det var en liten ørkenvandring til å begynne med, men det måtte Moses gjøre også før han kom opp på bjerget, spøker han.

– Du har fått med deg mye av den moderne gynekologis historie?

– På godt og vondt.

– Hva tenker du er det beste som har skjedd gjennom årene?

– Det er at vi har fått mer kunnskap om fosterfysiologi. Det er blitt interessant å se på fosteret som et lite menneske med helt spesiell fysiologi og forutsetninger. Tidligere var det lite interesse for barnet verken før eller etter fødselen blant gynekologene.

På andre områder synes han utviklingen har tatt feil retning.

– Fødselen har blitt veldig teknisk. Nesten alle fødende kvinner er innlagt og koblet til minst ett apparat som sier «ding». Det aspektet ble jeg opptatt av de siste årene jeg jobbet. Hva gjør vi for å tilfredsstille vår egen trygghetsnarkomani?

Nå detter tilsynsmyndighet, Norsk pasientskadeerstatning og ledelsen ned på behandleren som et tonn murstein

– Har det gjort noe med legene?

– Gjennom mine 40 år opplevde jeg at gynekologene ble stadig mer usikre. Som fødselslege må du både forholde deg til mange fysiologiske data på kort tid og være såpass praktisk at du faktisk får barnet ut. Fallhøyden har blitt mye større. Da jeg begynte i faget var det leit hvis det skjedde noe under en fødsel. Nå detter tilsynsmyndighet, Norsk pasientskadeerstatning og ledelsen ned på behandleren som et tonn murstein. Det kan oppleves som en katastrofe for leger og jordmødre, og det er flere som slutter og begynner i privatpraksis.

– Du ble i det offentlige helsevesenet?

– Jeg var ung, hadde lyst til å lære og syntes det var spennende. Så ble det spennende til det skumle. Det har kanskje noe med alderen å gjøre.

– Når gikk du av?

– Jeg gikk av ved 65 års alder. Det var en lang marsj mot pensjon. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det før.

– Hvorfor det?

– De siste årene jeg jobbet var ubehagelige. Du kommer til et punkt hvor du ikke lenger bare ser på pasientene dine som noen du skal hjelpe, men som potensielle fiender. Da bør du kaste inn håndkleet.

– Du ble redd for hva som kunne gå galt?

– Du får jo din porsjon med hatbrev i løpet av et langt legeliv. Så begynner du å lure på om alle pasienter er sånn. Da kan det være på tide med en pause.

– Det er ikke så mange som forteller om at man begynner å frykte pasienter.

– Jeg tror ingen liker å få slike brev. Noen pasienter har selvfølgelig legitime klager, men andre ganger kan man oppleve å bli skyteskive for alt som har gått galt i noens liv. Hva ender man opp med til slutt i norsk helsevesen? Nedkjørte nervevrak og psykopater som ikke bryr seg om tilbakemeldinger? Alle leger får arr, og det kan bli for mange. Det er for så vidt en samfunnsutvikling: Man oppfordres til å klage på alt og alle med slagord som Criticism makes us stronger! Den som sier det, er ofte en leder. Den som får innholdet av bøtta i huet, er en eller annen underordnet person.

– Er det noen måte å snu det på?

– Nei, sånn har det alltid vært, tror jeg. I steinalderen var det også noen som måtte få skylda hvis noe gikk galt. Kanskje hadde noen «satt heks» på deg. Så måtte medisinmannen lage en «motheks» eller drepe den som hadde gjort det. Når man leser om hekseprosesser, startet det ofte med at noen var blitt syke eller skadet. Da handlet det om å finne ut hvem som stod bak, og så tenne på vedkommende.

– Frem til nå har jo mange ønsket å bli leger.

– Vi får se hvor lenge de har lyst til det. Det er så mange andre fine ting man kan gjøre. Det spørs hvor lenge man klarer å rekruttere til et legeyrke i fritt fall, spekulerer han tankefullt.

– Du frarådet sønnen din å bli lege?

– Jeg frarådet alle mine sønner å bli lege, men en av dem valgte legelivet allikevel.

– Hva ville du ha blitt hvis du ikke ble lege?

– Det har jeg aldri tenkt over, men hadde jeg vært tøff nok, skulle jeg prøvd å slå meg gjennom som forfatter. Nå kommer pensjonen hver måned. Det er nesten som å ha kunstnerlønn.