Svært nødvendig tema å diskutere. Takk til forfatterne! Psykiatrien står i en umulig spagat mellom krav om pasientens rettigheter, mindre tvang og autoritær atferd - og samtidig krav om ivaretakelse, som grenser til å forutsette at pasientene ikke har ansvar for sine liv. Vi skal attpåtil ta vare på deres somatiske helse.
Et annet problem som forfatterne ikke nevner er at grensene for hva som kan kalles sykdom, og dermed psykiatriens oppgave, er vage. Et eksempel er debatten DSM 5 skapte ved å fjerne sorg etter alvorlig tap som eksklusjonskriterie for depresjonsdiagnosen. Diagnosekriteriene for depresjon gjør det vanskelig å skille normalitet vs. patologi (1). Tross argumenter for diagnoseendringen (2) vil det uvegerlig (med tiden) patologisere normal atferd (3). Et annet eksempel er hvor raskt det settes inn psykologisk ekspertise når en stor eller liten katastrofe inntreffer, noe som nå har blitt et krav og en rettighet (4). Likevel etterlyses det regelmessig mer (5). Psykiatrien kan nok være til nytte, men det er nødvendig å diskutere om effekten kan være negativ for befolkningens evne til selv å håndtere sine liv.
Litteratur
1. Kendler K.S., Myers J., Zisook S. Does bereavement-related major depression differ from major depression associated with other stressful life events? Am J Psychiatry 2008; Nov; 165(11): 1449-55.
2. Pies RW. The Bereavement Exclusion and DSM-5. An Update and Commentary. Innov Clin Neurosci 2014; Jul; 11(7-8): 19-22
3. Bandini J. The Medicalization of Bereavement: (Ab)normal Grief in the DSM-5. Death Stud 2015; 39(6): 347-52.
Betimelige synspunkter!
Svært nødvendig tema å diskutere. Takk til forfatterne! Psykiatrien står i en umulig spagat mellom krav om pasientens rettigheter, mindre tvang og autoritær atferd - og samtidig krav om ivaretakelse, som grenser til å forutsette at pasientene ikke har ansvar for sine liv. Vi skal attpåtil ta vare på deres somatiske helse.
Et annet problem som forfatterne ikke nevner er at grensene for hva som kan kalles sykdom, og dermed psykiatriens oppgave, er vage. Et eksempel er debatten DSM 5 skapte ved å fjerne sorg etter alvorlig tap som eksklusjonskriterie for depresjonsdiagnosen. Diagnosekriteriene for depresjon gjør det vanskelig å skille normalitet vs. patologi (1). Tross argumenter for diagnoseendringen (2) vil det uvegerlig (med tiden) patologisere normal atferd (3). Et annet eksempel er hvor raskt det settes inn psykologisk ekspertise når en stor eller liten katastrofe inntreffer, noe som nå har blitt et krav og en rettighet (4). Likevel etterlyses det regelmessig mer (5). Psykiatrien kan nok være til nytte, men det er nødvendig å diskutere om effekten kan være negativ for befolkningens evne til selv å håndtere sine liv.
Litteratur
1. Kendler K.S., Myers J., Zisook S. Does bereavement-related major depression differ from major depression associated with other stressful life events? Am J Psychiatry 2008; Nov; 165(11): 1449-55.
2. Pies RW. The Bereavement Exclusion and DSM-5. An Update and Commentary. Innov Clin Neurosci 2014; Jul; 11(7-8): 19-22
3. Bandini J. The Medicalization of Bereavement: (Ab)normal Grief in the DSM-5. Death Stud 2015; 39(6): 347-52.
4. Helsedirektoratet. Mestring, samhørighet og håp. Veileder IS-2428. Februar 2016. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/psykososiale-tiltak-ved-kris… Lest 17.2.2022.
5. Rostad IL. Ingen hjelp etter Fagereng-tragedien: - De tror tøffe gutter ikke gråter. NRK 20.10.2020. https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/reddet-livet-til-minstejenta-i-fager… Lest 17.2.2022.