Akademia, fluefiske og hjertesvikt

Hjertesvikt

‒ Da jeg var ferdig på medisinstudiet, ga faren min meg abonnement på tolv medisinske tidsskrifter i en periode på ti år, en utrolig nyttig gave. Han sa: «Knowing the literature in your field is the key to success.» Og i New England Journal of Medicine leste jeg i 1980 om ACE-hemmeren kaptopril og hjertesvikt for første gang. På den tiden behandlet jeg en ganske ung mann med svært alvorlig hjertesvikt, og vi pøste på med vanndrivende uten særlig effekt. Hjertet så ut som en ballong, og mannen som en elefant. Etter å ha lest artikkelen, tok jeg kontakt med legemiddelfirmaet i USA, spurte om å få prøve legemidlet og forklarte at jeg hadde en egnet pasient. De spurte bare hvor mange tabletter jeg ønsket, og sendte meg hundre stykker i posten. Jeg vet ikke om jeg sa det til noen på avdelingen engang, nærmest humrer han.

Etter et par uker gikk pasienten fornøyd ut av avdelingen og sa til meg: 'Doktor, det var en jævlig sterk pille du ga meg'

‒ Jeg ga ham 25 mg kaptopril etter frokost. Resultatet ble 16 liter diurese i løpet av to døgn, noe som gjorde det nødvendig med intens overvåkning og korrigering. Etter et par uker gikk pasienten fornøyd ut av avdelingen og sa til meg: «Doktor, det var en jævlig sterk pille du ga meg.» Han kunne sette seg på mopeden igjen og kjøre hjem i bedre form enn han hadde vært på lenge. Den opplevelsen var avgjørende for hva jeg skulle bruke arbeidstiden min på de neste tiårene.

Dickstein begynte å forstå den sentrale rollen endokrine systemer spilte i behandlingen av hjertesvikt, og skrev til Tidsskriftet for å informere sine norske kolleger. Artikkelen «Captopril ved hjertesvikt» kom på trykk i 1981. Avdelingen der han jobbet, la til rette for forskning på hjertesvikt, og han gjennomførte mange hemodynamiske og farmakologiske studier om ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorblokkere. Han samarbeidet i mange år med Torbjørn Aarsland, en allsidig forskningssykepleier. Dickstein ledet etter hvert store internasjonale multisenterstudier om hjertesvikt. Innsatsen ble lagt merke til, og han ble invitert til å være forsker ved Brigham and Women's Hospital og Harvard Medical School.

‒ Det var en fristelse det var umulig å motstå. Jeg visste at foreldrene mine ville bli fra seg av glede. Kona var gravid, og vi flyttet sammen til Boston.

‒ Så kom dere tilbake igjen?

‒ Ja, det var ikke slik jeg hadde sett det for meg. Det var en akademisk drøm, men arbeidskulturen var hektisk, og det var kamp om pasientene i klinisk forskning. Helsesystemet var privat og urettferdig. Jeg hadde pasienter som ikke hadde råd til en nødvendig invasiv intervensjon som PCI. Jeg lærte mye i Boston, men lengtet til Norge. Så ringte sjefen fra Stavanger og sa at de håpet vi kom tilbake. Vi tok avgjørelsen umiddelbart. Norge er et nydelig eventyrland med et godt rykte innenfor kardiologi.