Iatrogen avhengighet
– Hva tenker du om de fremtidige utfordringene i det rusmedisinske fagfeltet?
– Jeg tror vi snakker for lite om iatrogen avhengighet, den avhengigheten vi påfører pasientene våre. Jeg er også bekymret for den økende legemiddelforskrivningen til de unge. Med alt det fokuset vi har på lette løsninger, tror jeg det vil kunne bli et økende problem i fremtiden, sier Lazaridis.
Når det gjelder de mest utsatte rusmisbrukerne, er hun også kritisk til at det ikke har skjedd mer siden hun selv begynte å jobbe i feltet i slutten av 1980-årene.
Foto: Olav Svaland
– De tyngste gruppene har de samme sosiale utfordringene i dag som i 1970-årene.
Vi har fremdeles ikke klart å legge til rette for boliger for de svakeste gruppene. Mange bor i brakker og under de mest uverdige forhold. Hvordan skal du da klare å bli rusfri?
– Hvor stammer engasjementet ditt for de aller svakeste fra? spør vi.
Lazaridis tenker seg om. Hun tenner en røyk og bruker tid før hun svarer.
– Hmm … kanskje en dyp humanistisk tankegang koblet med en sørlandsk kristenhet. Men den kristenheten er nok langt fra slik folk flest forestiller seg sørlandsk kristenhet, legger hun raskt til og tar et trekk av røyken.
– Hvordan tenker du at folk forestiller seg sørlandsk kristenhet?
– Som pietistisk, uten humor og som en tradisjon som forbyr alt mulig rart. Min gudstro er ikke slik, sier sørlendingen og legger til at hun ikke kan fordra begrepet «bibelbeltet» om sin egen landsdel.
Vi burde i større grad ta oss tid til å snakke med pasientene om livssyns- og samvittighetsspørsmål
– Hjemme ble de kristne verdiene formidlet som en slags nestekjærlighet. Når jeg tenker tilbake på det, var det uten mas eller strenghet. Det er mange rusmisbrukere som har en barnetro. En av mine tyngste brukere fortalte en gang: «Du veit e har djevelen på den ene skuldra og en engel på den andre. Og de diskuterer med hverandre», gjengir Lazaridis mens hun slår over på arendalsdialekt.
– Og hun var ikke psykotisk? lurer vi.
– Nei, dette handlet om religiøsitet, sier Lazaridis.
Hun legger til at vi i større grad burde ta oss tid til å snakke med pasientene om livssyns- og samvittighetsspørsmål. Skam og skyld har vært sentrale temaer for mange pasienter hun har møtt.
– Rusmisbruk ble oppfattet som et sosialt fenomen, en gammel holdning fra den gangen rusomsorgen var under sosialtjenester. Helge Waal sa en gang at de mest forebyggende faktorene for å holde seg rusfri var å vokse opp i en kristen familie i indre Sogn der mor og far ikke brukte rusmidler og var glade både i hverandre og barna sine. Han fikk mye pepper for dette utsagnet som ikke ble oppfattet som et eksempel på hva som kan virke forebyggende. De fleste kroniske rusmiddelbrukerne har vokst opp under forhold som er veldig langt fra en slik virkelighet. For noen er det ikke realistisk med en full rehabilitering, men for mange er det mulig å få til et meningsfullt liv, slår hun fast.
Som pensjonist har Lazaridis fremdeles verv i Norsk forening for rus- og avhengighetsmedisin. Innimellom tar hun administrative oppdrag for Sykehuset Sørlandet. Den vakre hagen og et gammelt trehus fra 1850 ser også ut som det krever sitt, men Lazaridis er ikke spesielt opptatt av å fremstå som en aktiv pensjonist.
– Jeg er rett og slett litt doven, betror hun oss og ler.
Vi er ikke helt overbeviste om akkurat det.