Jordskjelvet i Nepal 2015
– Det jeg gjorde de neste tre døgnene, er det viktigste jeg har gjort som fjellmedisiner. Men operasjonen var full av etiske dilemmaer. Klatrere i disse områdene er nesten per definisjon egoister. De er ofte ikke så gode på å tilby andre klatrelag hjelp heller, men det ble heldigvis ikke noe problem denne gang. Noe annet var det at vi der oppe i fjellet ble forfordelt hjelp utenfra. Eventyrere kommer fra rike land. I disse landene finnes det forsikringsselskaper og personer som har penger og er villig til å bruke dem. Vi var i et fattig land og alle trengte hjelp.
Foto: Tori Flaatten Halvorsen
Research før intervjuet har ikke gitt treff som omhandler bragden den norske legen gjorde for å redde de totalt 70 hardt skadde hvorav 20 livstruende. Erling har aldri vært så opptatt av å bli kjent for det han har gjort. Men nå forteller han.
– Da snøen endelig hadde lagt seg, tenkte jeg mest på deltagerne i følget mitt der oppe i fjellet. Alt kommunikasjonsutstyr og nesten alt annet utstyr var borte. Erling var uskadd takket være at han fikk lagt seg bak en stein, og at basecampen gikk fri for de største is- og snømassene. Når etterskjelvene kom, beregnet fjellegen at det ikke kom til å være mer snø som kunne løsne. Det viste seg å stemme.
Jeg var lettet over at 'mine' var uskadd, men først etterpå skjønte jeg at de ikke hadde fått informasjon om at jeg levde
– Under snøen fant vi en VHF-radio slik at vi fikk tak i de andre der oppe. Jeg var lettet over at «mine» var uskadd, men først etterpå skjønte jeg at de ikke hadde fått informasjon om at jeg levde.
Imens jobbet han og fire–fem andre leger på spreng sammen med andre som var i stand til å hjelpe. Folk delte varme klær, dunjakker og soveposer. Det å unngå nedkjøling er fjellmedisinens tredje bud, etter frie luftveier og komprimere blødninger.
Engelske Rachel Tullet som var på vakt på det stasjonære syketeltet, som i stor grad var blitt ødelagt i skredet, gjorde en fantastisk lederjobb fra starten. Telt ble igjen satt opp og legene startet triagering. Erling glemmer aldri den unge nepalesiske sherpaen med hematemese, aspirasjon og hyperventillasjon og som raskt mistet bevisstheten. Kompisene ropte stadig at legene måtte redde han, men gutten døde etter fire timer – mest sannsynlig med store indre blødninger i buk. Sånn er livet når man befinner seg blant mange skadde og noen døde eller døende, i en virkelighet med sterk kulde, stadig etterskjelv, mørke kvelder og netter og hjelpemannskaper som selv er sterkt preget av situasjonen. At man ikke vet når hjelpen kommer, og at lufta er så tynn at alle puster og peser og alle bevegelser er et ork, gjør ikke situasjonen bedre.