Videreføring etter krigen
Flere av artiklene kom ut på nytt i tobindsverket Seksuell Opplysning (1948). I 1951 kom ettbindsutgaven Seksuell Opplysning, og artiklene var videre bearbeidet av Evang, som nå sto som eneforfatter til tross for at innholdet i sterk grad bygget på, og stedvis var identisk med, tidligere artikler. Likevel var det tydelige endringer. Få år tidligere hadde den første Kinsey-rapporten (1948) blitt publisert, og både i innledningen og i artikler som «Onani» og «Homoseksualitet» kommenterte Evang Kinseys arbeid. For tilhengerne av seksualopplysning var Kinsey et «vitenskapens stempel» som garanterte for betydningen og viktigheten av at befolkningen fikk korrekt kunnskap om seksualitet. Videre var Kinseys arbeid viktig fordi det med vitenskapen som garantist avdekket et misforhold mellom menneskers faktiske seksuelle aktivitet og den rådende moral.
Evang hadde selv brukt brevene og legepraksisen som erfaringsgrunnlag for å forklare behovet for Populært Tidsskrift, men også som grunnlag for temaer i artiklene som ble publisert. Gjennom å henvise til brevmengden kunne Evang i 1932 påpeke folkets behov og hvor skoen trykket. 20 år senere bekreftet vitenskapen det samme mønsteret. Kinseys analyser tilfredsstilte strenge vitenskapelige krav til representativitet og ga vitenskapelig grunnlag for å fastslå at befolkningens skyldfølelse og angst på grunn av dette misforholdet kanskje var enda større enn man hittil hadde trodd. Dermed kunne Kinsey også brukes for å argumentere for at fortrengt seksualitet var et folkehelseproblem.
Også i Sverige så man det manglende samsvaret mellom den «offisielle» seksualmoralen og befolkningens faktiske seksualatferd, og Kinsey-rapporten ble brukt for å argumentere mot den viktorianske seksualmoralen og for en seksualliberalistisk posisjon ((14), s. 58). I etterkant er Kinseys rapporter kritisert for å ikke være representative, men av tilhengere som Evang er det nettopp rapportenes vitenskapelighet som framheves.
Fortsatt betraktet Evang kirken som en viktig motstander. Kirkens seksualmoral var ikke i overensstemmelse med naturen, slik at et naturlig seksualliv medførte skyldfølelse. «Denne skyldfølelse, og det er det uhyggeligste ved saken, er ikke kirken uvelkommen», skrev Evang i 1951 ((15), s. 649). En liknende formulering ble også brukt av en litt yngre og krassere Evang i 1932. Da het det at «denne skyldfølelse, og det er jo det djevelske ved saken, er kirken velkommen» ((4), s. 206). I utgivelsen fra 1951 var den radikale politiske programartikkelen fra 1932 samt artikkelen «Seksualhygiene i borgerlig og socialistisk belysning» redigert bort. Samtidig var det å tilrettelegge for befolkningens seksuelle helse ikke avhengig av en freudomarxistisk avsløring av seksualiteten. I innledningen til ettbindsverket Seksuell Opplysning fra 1951 avsluttet ikke Evang med å oppfordre til revolusjon, men med å framheve hvordan et godt seksualliv ville ha positive effekter for samfunnet.
«En viktig forutsetning for større trygghet og frihet for oss alle i framtiden er at det vokser opp et så stort antall som mulig av modne og lykkelige mennesker, og at antallet av nevrotiske angstbitere, maktstrebere og ødeleggelseslystne blir så lite som mulig. Et naturlig og lykkelig kjønnsliv danner ved siden av et visst minimum av andre sosiale og kulturelle goder nøkkelen til sinnsmessig balanse og samfunnsmessig tilpasning for de fleste mennesker» ((15), s. 12–3).
Selv om Evangs språkbruk var mindre krass og ideologisk enn den hadde vært i mellomkrigstiden, var den sterke troen på vitenskapen fortsatt tydelig. I Rune Slagstads tolkning av Evangs virke er den naturvitenskapelige tilnærmingen viktig for Evangs utvikling til teknokrat. Vitenskapstroen er «det viktigste ideologiske element som forbandt den opposisjonelle samfunnskritiker på 30-tallet med den reformteknokratiske helsedirektør etter 1945» (3), s. 208). Arbeidet for seksualopplysning og mødrehygiene er i Evang-litteraturen gjerne knyttet til den unge Evang, skriver Andresen og Elvbakken. Som helsedirektør arbeidet Evang på flere felt, og han påpekte selv at arbeidet hans etter krigen primært lå andre steder. Likevel var han engasjert i mødrehygienesaken via budsjettarbeid, og gjennom nyutgivelsene av tidsskriftet videreførte han arbeidet med seksualopplysning ((13). Også på mindre offentlige arenaer, men med fortsatt sterk tro på betydningen av vitenskapelig fundert kunnskap, arbeidet Evang for å fremme seksualopplysning etter krigen. For til tross for Seksuell Opplysnings store utbredelse, gjensto mye arbeid. Et viktig sted for effektiv spredning av seksualopplysning, som i liten grad hadde blitt utnyttet, var skolen.
I 1930-årene hadde debattene om seksualopplysning også handlet om skolen. I Oslo hadde blant annet Tove Mohr, lege og datter av Katti Anker Møller, hennes mann professor Otto Lous Mohr og den kjente pedagogen Anna Sethne gått i bresjen for dette. Deres kamp resulterte i at forplantningslære kom inn i skolens normalplan av 1939 (16, 17). Men krigen skulle avbryte også dette arbeidet.
I 1948 kontaktet derfor Anna Sethne helsedirektøren og la fram den «for ungdommen og for hele folket viktige sak» om skolens forplantningslære (18). Normalplanen var ikke gjennomført i alle kommuner, og undervisningen var ikke obligatorisk. Sethne mente at Evang som helsedirektør kunne bidra til å få iverksatt forplantningslæren i praksis i skolene (19). Evang sendte en henvendelse til Kirke- og undervisningsdepartementet der han ba om tiltak for å bedre undervisningen i folkeskolen. I brevet viste han til forplantningslærens store hygieniske betydning. Målet var å «skape en optimalt sunn slekt». For å få til dette var man avhengig av kunnskap. Det var viktig at kjønnslivet ikke ble «liggende tilbake som et mørklagt felt i den hygieniske opplysning om livet ellers». Forplantningslærens betydning for mental sunnhet og kunnskapens forebyggende rolle ble særlig presisert.
Folkeskoleundervisning var den mest effektive måten å spre kunnskap i befolkningen (20). Lærerskolerådet, Kirke- og utdanningsdepartementets faglige råd, ga helsedirektøren sterk støtte. Ifølge rådet var det ikke nok å henstille til skolestyrene om å iverksette undervisningen, den burde betraktes som minstekrav i normalplanen og være bindende for skolene (21). 6. juli 1950 sendte så departementet ut et rundskriv der det het at opplæring i menneskets forplantning var «obligatorisk fag i folkeskolen» (22). I august samme år skrev Evang til Lærerskolerådet at framlegget om å gjøre forplantningslæren bindende for skolen var «et av de viktigste skritt for løsningen av denne sak i vårt land» (23).
Evang og Sethne var pådrivere med faglig tyngde og autoritet, men prosessen skapte debatt. Spørsmålet om hvorvidt seksualundervisning skulle være obligatorisk, hadde ikke blitt drøftet i folkevalgte organer, men var drevet fram gjennom byråkratisk arbeid av faglig ekspertise. Og ekspertisen ble ikke stående uimotsagt. Foreldre, kristne organisasjoner og presse protesterte (24). Olav Valen-Sendstad, en framtredende teolog i pietistisk og lavkirkelig tradisjon, skrev pamfletten Forplantningslæren i folkeskolen: Et ledd i kampen om folkesjelen (1950). Ifølge Valen-Sendstad ville innføringen av forplantningslæren, denne «seksualistisk-materialistiske katekismeundervisning» peke videre mot en «seksualismens bibel». Og en slik bibel fantes allerede i Karl Evangs Seksuell Opplysning: «Her kan enhver seksualist gasse seg. Her kan alt læres – fra preventiv-teknikk og coitus-teknikk til homoseksuell teknikk» (25).
Beskrivelsen ble neppe delt av de store lag av befolkningen. Tidsskriftet hadde en saklig, nøytral form der særlig vitenskap og kunnskap ble framhevet. Seksualopplysningens noe tørre tone var ifølge Evang delvis «for ikke å utsette oss for unødig kritikk, dels fordi det falt naturlig for oss (…)» (9), s. 71). Det var taktiske grunner, men også sterk vitenskapstro, som lå til grunn for den nøkterne stilen. For Evang var det i forlengelsen av dette viktig at skolens seksualopplysning var faktabasert og grundig. Skolens seksualundervisning kunne også utnyttes av «seksualfiendtlige kretser» i «skremselskampanje, f.eks. mot onani» ((15), s. 53). Evang påpekte at mange lærere tilhørte en generasjon som selv var oppdratt i «sterk ufrihet på dette punkt» ((15), s. 47). Motstanden mot seksualopplysning ble ansett som lite rasjonell, men samtidig naturlig, ettersom mange selv ikke hadde hatt en sunn seksuell oppdragelse. Optimismen og troen på at befolkningen kunne formes i riktig retning gjennom opplysning, var likevel sterk. For Evang var det viktig at medisinsk og psykologisk ekspertise var med på å utforme faget når det gradvis ble implementert i skolen ((26).