Kommentar

Svar til Jan Erik Frantsvåg

Hagve Martin
LIS3 i gastrokirurgi og postdoktor
Interessekonflikt:  Nei

Jeg takker Jan Erik Frantsvåg for hans kommentar til min kronikk «Pengene bak vitenskapelige publisering».

Frantsvåg skriver at det kun var 42 % av tidsskriftene registrert i Directory of Open Access Journals (DOAJ) som aksepterte Bohannons falske artikler. Denne utregningen er ikke riktig. Det reelle tallet er 73 tidsskrift, og at 46,5 % av disse var registrert i DOAJ. Det kan se ut til at Frantsvåg ikke har regnet med artiklene som gjennomgikk «betydelig fagfellevurdering», men som likevel ble akseptert. Selv om 46,5 % er nærmere halvparten, er jeg enig i at «halvparten» kan virke misvisende. Tallet ble rundet opp for forenklingens skyld, men det kunne like gjerne stått «nesten halvparten» eller helt enkelt 46,5 %. Videre var artikkelen sendt ut til flere DOAJ-tidsskrift enn til tidsskrift på Jeffrey Bealls liste over rene røvertidsskrift (1), så akseptprosenten i DOAJ blir derfor litt annerledes.

Uansett er antall aksept skremmende høyt for en artikkel som så åpenbart ikke inneholdt reelle forskningsresultater. Jeg oppfatter det ikke som relevant at DOAJ representerte bedre kvalitet enn de tidsskrift som ikke var registrert i DOAJ. Det var ikke poenget med Bohannons stunt. De som ikke var registrert var tidsskrift hentet fra Bealls liste. Det at antall tidsskrift som ga aksept i DOAJ ikke er mer forskjellig enn det er fra de hentet fra Bealls liste er både overaskende og skremmende selv om det var høyre aksept i røvertidsskriftene. Tallet burde være 0 % aksept i DOAJ-tidsskrift ideelt sett, og i hvert fall langt under en akseptprosent som kan regnes ut til 39,9%.

Frantsvåg skriver videre at DOAJ ryddet opp i sine kvalitetskriterier samtidig som Bohannon gjennomførte sitt studie. Jeg er klar over opprydningen DOAJ har forsøkt å gjøre og ville omtale det i originalutkastet, men det måtte fjernes av plasshensyn. Arbeidet ble angivelig påbegynt i slutten av 2012. DOAJ hevdet da at prosessen var helt selvinitiert. Enkelte forskningsjournalister er uenige, og mener DOAJs prosess mer var et resultat av ytre press (2).

Jeg tror, som Frantsvåg, at DOAJ er bedre nå enn det var før 2013. Samtidig er jeg ikke trygg på eller enig i at DOAJ-tidskrifter holder god nok kvalitet til at der er rimelig at publikasjonskostnader uten videre skal dekkes av offentlige midler. For at DOAJ skal klare å overbevise meg om at de er å regne som et kvalitetsstempel må jeg ha mer håndfaste mål på kvalitet, ikke bare en lovnad om at de har ryddet. Jeg er ikke beroliget av DOAJ’s nåværende krav til indeksering, håndtering av kritikk mot sin organisasjon eller kvaliteten til en del artikler jeg ser i DOAJ-tidsskrift.

Vi må ikke miste fokus; også Open Access-tidsskrift tar også en helt urimelig høy sum for publisering. Deres aksept for artikler må antas å være styrt av muligheten for inntjening. Når kvantitet og ikke kvalitet gir penger i kassen, skal vi være skeptiske til hvordan det ligger an med det sistnevnte.

Litteratur:

1. Hem E. Se opp for røvertidsskrifter. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 1273.
2. Anderson R. Housecleaning at the Directory of Open Access Journals. The Scholary Kitchen. 14.08.2014. https://scholarlykitchen.sspnet.org/2014/08/14/housecleaning-at-the-dir… Lest 14.09.2020.

Published: 10.09.2020
Laget av Ramsalt med Ramsalt Media