Heldiggris og enslig svale
Bente vil helt tilbake til studietiden når hun skal beskrive sin faglige bakgrunn.
– Vi var utrolig heldige som fikk lov til å være de første studentene i Tromsø i 70-årene. Det nyopprettede universitetet hadde dedikerte lærere som strakk seg langt for at vi skulle lykkes og vise at universitetet hadde livets rett. De var så nær oss! Undervisningen hadde sterke islett av at vi skulle lære oss ydmykhet og se oss selv i en større samfunnsmessig sammenheng. Å bli lege skulle ikke være et egoprosjekt. Dette var nytt, og sørpå ble vi kalt «sosionomer med førstehjelpskurs».
Bente Thorsen
Født 1954 i Brevik i Telemark
Gift, to barn
Cand.med. Universitetet i Tromsø 1981
Spesialist i allmennmedisin og i samfunnsmedisin
Allmennlege i Oslo 1984–2014, avbrutt av 18 md. som bydelsoverlege i bydel Gamle Oslo
Praksiskoordinator fra 2006, først på Aker sykehus, senere Oslo universitetssykehus
Etatsoverlege i Sykehjemsetaten, Oslo kommune 2014–2015
Samhandlingsoverlege på Oslo universitetssykehus fra 2015
Oslo legeforenings utmerkelse «Oslo-legen» i 2010 for innsats innen samhandling
Leder Faggruppe for samhandling i Norsk forening for allmennmedisin
Hun slipper ikke tanken på hvor heldige vi som lever i dag, har vært. Hun trekker frem den rause Lånekassen og kvinnefrigjøringen som gav oss en frihet tidligere kvinner ikke har vært forunt.
– Vi slapp å sminke oss, vi kunne gå uten BH og stort sett gjøre det som passet oss!
Etter turnus var hun fastlønnet bydelslege. Der var det rom for å utvikle interessen for å arbeide på systemnivå. En kort karriere som samfunnsmedisiner utløste et stort engasjement for miljørettet helsevern og byutvikling i Gamle Oslo.
– Jeg var blant annet med på å stenge Strømsveien for gjennomgangstrafikk og la Schweigaards gate bli miljøprioritert hovedgate. Dette var før 1990, og interessen for helsefremmende bymiljø var ikke særlig utviklet, forteller hun.
– Jeg følte meg ofte som en enslig svale. Kolleger flest hadde alt fokus på klinisk arbeid. Hjertet deres lå hos pasientene. Helseledelse var definitivt ingen karrierevei.
Fra 1995 var hun allmennlege i Bjerke bydel, først i solopraksis, så som fastlege i en trelegepraksis.
– Den største skrekken mens jeg jobbet alene, var at noe skulle skjære seg med datamaskinen. Dette var i urtiden! Vi fikk blodprøvesvar overført via modem, grøsser hun.
Vi ler begge godt av gnisselyden vi begge husker så godt, det var som om du hørte hver laboratorieverdi knirke seg gjennom ledningene.
Hun ble tilsatt som praksiskoordinator på Aker sykehus i 2006, hvor hun bygget opp en praksiskonsulentordning med tre konsulenter.
– Aker var mitt lokalsykehus som jeg kjente godt. I 2009–2010 kom den store sammenslåingen der Aker, Ullevål, Rikshospitalet og Radiumhospitalet ble til Oslo universitetssykehus, OUS. Det var en komplisert prosess. Samarbeid med fastleger var definitivt ikke på dagsordenen. Jeg skrev og nærmest ropte praksiskonsulentordningen inn i det nye gigantsykehuset.
I 2010 fikk hun utmerkelsen «Oslo-legen» av Oslo legeforening, ikke minst på grunn av denne innsatsen. Tross dette følte hun at hun ikke kom noen vei i jobben, og i 2012 sa hun opp i frustrasjon og ble fastlege igjen på heltid.
Så meldte slitasjen seg.
– Det ble tøft å sitte alene med ansvaret for oppfølgingen av alvorlig syke mennesker som stolte blindt på meg. Jeg mistet motivasjonen for å gå løs på alle de store og små problemene som ramlet inn gjennom døren min. Jeg ble redd for å gjøre feil og kom frem til at jeg måtte gjøre en forandring mens leken fortsatt var god, forteller hun.