Myter i medisinen
Krüger så fort at det var et skrikende behov for et bedre dataverktøy i sykehjemssektoren.
– Bare tenk deg å få tilsyn fra myndighetene og måtte innrømme at vi faktisk ikke vet hva vi driver med! Nå kan vi med få tastetrykk legge frem data som viser fordelingen av tvangsvedtak, bruken av psykofarmaka og liggesår på alle sykehjemmene våre. For øvrig skal vi ikke bare registrere og lage statistikk. Kunnskapen vi får, må gis tilbake til medarbeiderne. Vi bruker dem derfor aktivt i medarbeidersamtaler, sier han.
Fremover ser han det som sin hovedoppgave å få ferdig et datasett som sikrer kvalitetsarbeidet ved sykehjemmene i Bergen.
– Vi kan ikke skru tiden tilbake og si at det er bra nok å ha en virksomhet der journalnotater er det eneste skriftlige legene produserer, sier han, og utdyper:
– Nå har vi for eksempel sett på fall hos beboerne. Blant 2 300 pasienter er det til sammen registrert 700–800 fall. Vi analyserer nå forhold som kan si noe om risikoen for fall. Vi ser at de eldste og de tynneste samt de som har påvist ortostatisme, faller mest.
Han avbryter seg selv og sier:
– Det er så mange myter vi må avlive! I våre sykehjem er ikke pasientene underernært. Gjennomsnittlig kroppsmasseindeks (BMI) er 23,4. Vi følger tallene til enhver tid. Omtrent 18 % har BMI under 20. Alder og morbiditet tatt i betraktning er ikke dette annet enn forventet.
Kjell Krüger
Født 14.11.1952
Cand.med., Universitetet i Oslo og Freie Üniversität Berlin 1979
Allmennpraktiker Den norske legeforening 1987
Medlem av Forskningsrådets programstyre for medisin/IT 1998–2006
Sykehjemsoverlege, Løvåsen sykehjem 2005–13
Master i helseadministrasjon, Universitetet i Oslo 2006
Spesialist i indremedisin og i geriatri, Universitetet i Bergen 2006
Styremedlem, Nasjonalt senter for elektronisk pasientjournal 2004–07
Formann Legeforeningens IT-utvalg 2003–07
Ph.d. Universitetet i Bergen 2013
Avdelingsoverlege, avdeling for sykehjemsmedisin, Bergen kommune 2013–d.d.
Førsteamanuensis ved Senter for alders- og sykehjemsmedisin, 2013–d.d.
Nå har han snakket seg varm. Han er nok ikke mer doven enn at han har planlagt hva han vil ta opp i intervjuet.
– For øvrig synes jeg nullvisjonen om nevroleptika og B-preparater i sykehjem har gått for langt. Pendelen har vippet slik at mange kan lide unødig fordi legene vegrer seg mot å forskrive selv små doser av disse medikamentene, sier han, før han legger til at forhold rundt medisinering av eldre et felt der forskning kan gi oss mye nyttig kunnskap.
Den akademiske karrieren ble lagt på is etter doktorgraden.
– Jeg er ikke en akademisk type, jeg er en praktiker, slår han fast.
– Men i våre dager må man jo ha doktorgrad for å bli hørt. Jeg slet meg gjennom dette arbeidet fordi vi hadde midler til å se på effekten av beslutningstøtte på medisinske parametere i journalprogrammet, sier han, og trekker frem et eksempel:
– På et av tre sykehjem fikk 50 % av pasientene nevroleptika. Da legene så dette, begynte prosenten å gå ned mot gjennomsnittet for flere institusjoner. Nytten av å se på slike forhold er at de som har høyest forbruk, lett endrer forskrivningspraksis når de får vite at de avviker fra gjennomsnittet. Vi må likevel huske på at det ikke finnes noen fasit her. Kanskje er det riktig forskrivning selv om sykehjemmet ligger over gjennomsnittet?