Fra poliklinikk til Nasjonalbiblioteket
– Hvordan har det vært å lese disse historiene?
– Det har vært mye leting, en detektivprosess. Når jeg sitter på Riksarkivet og kommer over interessante ting, da forsvinner tiden for meg. Jeg kan ikke være i bedre flyt. Jeg blir grepet av det jeg leser. Jakten på kildemateriale er spennende. Man finner noen spor og leter videre.
– Hvor har du lett?
– Jeg har hatt forskerplass på Nasjonalbiblioteket i tre år. Katti Anker Møllers arkiv har vært viktig, og brev som de kvinnelige legene skrev, naturligvis. Og så datidens aviser og tidsskrifter, ikke minst kvinnetidsskriftene. På Riksarkivet har jeg også vært mye. Jeg har sett i arkivene til det medisinske fakultetet, forvaltningen, Rikshospitalet og ulike foreninger.
– Du satte deg ned med en avgrenset tidsperiode og begynte å grave i alle arkiver?
– Man lærer metoden etter hvert. Og av og til finner du noe annet enn det du leter etter. Det har vært morsomt å lete opp kilder og ha kontakt med slektninger av kvinnene og historielag. Så er oppgaven å formidle det man har funnet.
– Dette er ganske annerledes enn noe du har gjort før?
– Ja, det er det, selv om noe av skriveprosessen er det samme.
Ektemannen har også et skapende yrke – som musiker.
– Han forstår godt hva det dreier seg om når jeg er dypt inne i boblen.
De møttes på en blinddate som Vigdis Hjorth hadde arrangert, og mannen kan hente fram både datoen og klokkeslettet de traff hverandre. De har vært sammen siden de møttes første gang.
– Hva vil du gjøre videre?
– For det første har jeg en jobb som jeg liker godt. Den har jeg lyst til å videreutvikle. Jeg er blitt godt kjent med Norges første kvinnelige leger, så vi får se, sier hun og ler.
– Rett etter et stort arbeid er det godt å hvile litt.