Ikke aktiv feminist
Den pensjonerte professoren har funnet frem dokumenter og artikler fra et langt og aktivt liv. På bordet foran oss ligger det tidsskriftsartikler om hørselsbanen hos rotte, hippocampus hos mink, rapporter om atomvåpenforbud og aviskronikker med argumentasjon mot masseødeleggelsesvåpen. Mellom alle papirene ligger det også et fotoalbum, og Osen åpner en side til sin egen historie. På et bilde sitter det et par ved et kafébord og smiler.
Kirsten Osen
Født 1928 i Alta, to sønner
Cand.med. Universitetet i Oslo 1954
Spesialist i patologi 1963
Doktorgrad ved Universitetet i Oslo 1970
Professor i morfologi, Universitetet i Tromsø 1971–76
Avdeling for patologi, Rikshospitalet 1977–78
Anatomisk Institutt, Universitetet i Oslo 1962–71 og 1978–93
Mer enn 50 års tilknytning til anatomien
Bred erfaring både fra studentundervisning og forskerveiledning
– Knut tok meg med på en flytur til Roma høsten 1954. Nyttårsdagen 1955 giftet vi oss, forteller hun og legger til at han ville ha vært 103 år hvis han fremdeles hadde vært i live. Hun var turnuslege i Stokmarknes da paret skulle gifte seg, men de ble viet i Bodø kirke. Osen var betenkt over å la seg via av presten i Stokmarknes.
– Nei, han var så rar. Jeg hørte ham tale på et møte for sykepleiere. Etter hans oppfatning var det synd at sykepleiere skulle ha lønn for jobben, for da falt kallstanken bort.
Osen rynker på nesen. Sterke holdninger legger hun ikke skjul på, men hun vil ikke kalle seg feminist.
– Jeg har aldri vært feminist. Kanskje fordi jeg under krigen bodde i Uvdal der det var kvinnene som rådet på alle gårdene. Kvinnediskriminering var ikke noe tema. Der var det snarere tvert imot, sier Osen. Selv om hun mye av tiden var eneste kvinne blant vitenskapelig ansatte på Anatomisk institutt, følte hun seg aldri diskriminert.
– Jeg har alltid regnet med at det var mine faglige kvalifikasjoner det ble lagt vekt på, og ikke kjønn.
Til tross for det understreker hun at det å være i full jobb med to barn og ektemann ikke var helt vel ansett i 1950-årene.
– Da klassen fra gymnaset kom sammen på tiårsjubileum, ble jeg nærmest fordømt da jeg fortalte at jeg hadde full jobb. På den tiden kunne man ikke som kvinne ha barn og samtidig gå på jobb.
– Men vekket ikke det feministen i deg?
– Jeg var ikke opptatt av feminisme, sier Osen og forteller en historie der mange ville valgt ære foran ærlighet. For fem år siden kom det en mail til Kirsten Osen fra dekanen ved Det medisinske fakultet i Oslo. Spørsmålet var om et likestillingsstipend kunne bære hennes navn som den første norske kvinnelige professor i medisin. Osen syntes andre hadde gjort seg mer fortjent i likestillingskampen, og takket nei til tilbudet ved nærmere ettertanke. Hun svarte med å foreslå en annen kvinnelig professor i medisin.
– Det jeg har gjort for likestilling er bare å følge i sporene som andre har tråkket opp og ta min rett uten å be om lov. For meg er det en selvfølge at det er faglige kvalifikasjoner og ikke kjønn som er avgjørende, selv om universitetet dessverre er et grelt eksempel på at det ikke alltid har vært tilfellet, medgir hun.
– Grunnen til at jeg fikk et professorat er veldig enkel. Da de i Tromsø hadde etablert et nytt universitet og annonserte fire ledige professorater i morfologi, var det bare fire medisinere og én kvinnelig biolog som søkte. Da hadde de jo ikke noe særlig valg. Alle medisinerne som søkte ble ansatt. Jeg var for øvrig kvalifisert. Jeg var jo spesialist i patologi med doktorgrad og åtte års undervisningserfaring, forteller Osen. Hun husker de fem årene ved det nyetablerte universitetet med stor glede. Men mannen jobbet i Oslo og i lengden ble pendlertilværelsen uholdbar. Etter hvert flyttet de derfor tilbake til Oslo hvor hun jobbet på Anatomisk institutt frem til hun gikk av med pensjon i 1993.