Kommentar

Kanskje heller glemme de nye retningslinjene?

Bjørn Backe
Professor dr.med.
Interessekonflikt:  Nei

Svangerskapsdiabetes må man ikke glemme. Vi er sikkert også enige om at behandlingsrådene om sunnere livsførsel (kosthold, mosjon, vekt, vektøkning) bør følges av alle gravide i hele svangerskapet, ikke bare i siste trimester av de som får diagnosen svangerskapsdiabetes.

Svangerskapsdiabetes er et skoleeksempel på hvorledes man kan utvikle, markedsføre og innføre en ny tilstand i svangerskapsomsorgen. Inntil nylig omfattet begrepet også uoppdaget diabetes og diabetes med debut i svangerskapet, tilstander som ubehandlet har stor risiko for uheldig svangerskapsutfall. Upresis definisjon samt materialer hvor det ikke er kontrollert for andre risikofaktorer som alder, paritet, sosioøkonomiske faktorer, BMI, vektøkning osv. er en forklaring på hvorfor svangerskapsdiabetes i litteraturen ofte blir assosiert med uheldig svangerskapsutfall. Gode populasjonsbaserte epidemiologiske studier mangler.

I påvente av en revisjon av de famøse retningslinjene (1) kunne man lage lokale retningslinjer som var tilpasset ressurssituasjonen, geografiske forhold, den gravide populasjon og de perinatalmedisinske resultatene man har. Rapporten fra Verdens helseorganisasjon som utløste de nye retningslinjene, legger opp til at hvert land skal håndtere problematikken individuelt, i tråd med ressurssituasjon og lokale prioriteringer (2).

Jeg konstaterer at Henriksen og medforfattere ikke vil diskutere det som denne saken etter min oppfatning gjelder. Nemlig at såkalt svangerskapsdiabetes er en lite viktig risikofaktor for høy fødselsvekt (2). Verdens helseorganisasjons rapport siterer simuleringsstudier som tyder på at generell screening og behandling av svangerskapsdiabetes ikke vil ha nevneverdig effekt på forekomsten av store nyfødte barn. Empirisk belegg for at dette er korrekt fikk vi nylig fra Finland, hvor omleggingen av nasjonal praksis etter lignende retningslinjer som de nye norske retningslinjene, ikke har gitt påvisbar helsegevinst (2).

At vi nå skal utvide diagnosekriteriene for at enda flere skal få diagnosen, og årlig utføre glukosebelastning på 42 000 gravide for at 6 000 kvinner skal behandles som diabetikere i 3-4 måneder (1) bare for å redusere fødselsvekten hos noen få barn, innebærer en voldsom innsats med minimale utsikter til gevinst. Reduksjon av relative risiko for stort barn fra 2 til 1 vil si en reduksjon av absolutt risiko for fødselsvekt >4500g fra 0,054 til 0,027. Da blir det 120 færre nyfødte over 4500 g. Men fortsatt vil det hvert år bli født langt over 3000 barn i denne vektkategorien, født av helt normale kvinner uten svangerskapsdiabetes. Dette bør Henriksen og medforfattere, eller Helsedirektoratet, forholde seg til.

Kanonskyting (2) av spurv er kostbart. Utvilsomt finnes nyttigere anvendelse av ressurser. Fortsette å gjøre som før, vente og se hva som etterhvert kommer av forskning, er et greit standpunkt.

Litteratur;
1. Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsdiabetes. Oslo: Helsedirektoratet, 2017. https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/svangerskapsdiabetes. (28.05.2018)
2. Backe B. Å skyte spurv med kanoner. Tidsskr Nor Laegeforen. 2018; 138:627.

Published: 30.05.2018
Laget av Ramsalt med Ramsalt Media