«Kamelåså»?
– Du sier du er en utålmodig type, hvordan er det å jobbe med barn da?
– Jeg tror jeg klarer å tøyle meg ganske greit altså, jeg er kanskje mer tålmodig med barn enn med voksne. Barn har ikke så ekstremt mye tålmodighet selv da, de er litt mer «i nuet». Sånn sett passer vi egentlig godt sammen. Man kan ikke være langsom med barn, men noen foreldre synes sikkert jeg er for travel iblant.
– Vi snakker ofte om å være «flink med barn», men hvordan er man «flink med foreldre»?
– For det første må du kunne faget ditt godt, du må ha greie på hva du snakker om. Også må du ha forberedt deg, lest i journalen og vise at du lytter og tar dem på alvor. Men foreldrene er like forskjellige som barna, så man kan ikke behandle alle dem likt heller, sier Klingenberg.
Selv er han far til en jente på 18 som nettopp har flyttet til Oslo for å satse på svømming, i tillegg til to tvillinger, en gutt og en jente, på 16 år. Er det to ting de har blitt lei av å høre i oppveksten, så er det 1) «Det går nok over» og 2) Genesis.
– De har gitt ganske klart uttrykk for at de ikke liker musikken min. Jeg fikk liksom med meg at Coldplay var bra, men har nok stagnert litt når det gjelder å oppdage nye band. Det må være en alderssvakhet eller noe. Jeg kan noen ganger tenke at jeg burde søke opp noe nytt, men så sitter jeg der og har liksom mest lyst til å høre på Neil Young da...
Humormessig har han også sansen for gode årganger og synes Harald Eia og Bård Tufte Johansen på sitt beste var hysterisk morsomme.
– «Den lille gangetabellen», for eksempel, er jo sinnssykt bra. Og den sketsjen der danskene ikke forstår språket sitt lenger og sier sånn «kamelåååså?», hermer professoren.
Så utveksler vi noen klassiske replikker på tulledansk og humrer litt forlegent for oss selv.