Samtalene
Samme kveld som jeg sjekket inn på sykehusets pasienthotell, kom kirurgen på besøk. Sammen gikk vi gjennom min sykdomshistorie. Ikke fordi hun ikke hadde lest journalen – hun virket godt forberedt – men hun ville kanskje høre den fra meg? Etter samtalen var jeg sikker på at personen som neste morgen skulle skjære i meg, hadde all informasjon jeg var i stand til å gi, at hun hadde forstått det jeg hadde sagt, og at hun fortsatt mente at det var nødvendig med operasjon.
Jeg sov bedre den natten enn fryktet, og jeg følte meg uthvilt morgenen etter, noe jeg i hovedsak tilskrev samtalen kvelden før. På operasjonsstuen kom kirurgen bort, altså samme person jeg hadde snakket med kvelden før. Hun sa hei, informerte meg kort om at de snart var klare, og at jeg nå skulle få snakke med anestesilegen. Det siste hun sa, var at vi ville snakkes på nytt etter operasjonen. Jeg følte meg godt forberedt og sovnet etter kort tid.
Å våkne fra en narkose var som å være et lite barn igjen – sårbar, forsvarsløs og helt avhengig av dem som var rundt. Jeg lå på overvåkningsavdelingen og var våken kun i korte glimt om gangen. Noe av det første jeg husker, er at kirurgen også her kom inn til meg og sa at hun nå ville fortelle meg tre ting: De hadde funnet årsaken til smertene, de hadde ordnet opp i det, og det hadde gått bra. Hun sa muligens mer, men det var alt jeg trengte å vite der og da.
Dagen etter hadde jeg den siste samtalen med kirurgen. Jeg var da relativt klar og i stand til å holde en litt lengre samtale. Her fikk jeg en mer grundig gjennomgang av selve operasjonen, hva de hadde funnet, hvordan de hadde gått inn, og hva de hadde gjort. Vi snakket også om årsaken til smertene, hva jeg kunne forvente av bedring, og hva jeg selv burde gjøre for å påskynde rehabiliteringen.