Pionerene
Den første beskrivelsen av en pasient med hemokromatose er tilegnet den franske legen Armand Trousseau (1801 – 67), som i 1865 holdt en forelesning om glukosuri og et nytt syndrom med diabetes, levercirrhose med grågule granula og brunpigmentert hud hos en 36 år gammel mann (fig 3) (4).
Den andre pasientbeskrivelsen ble publisert i 1871 av en landsmann, professor Charles Troisier (1844 – 1919) (5). Man visste ikke da at pigmentet var jern, og sykdommen ble kalt «pigment-cirrhose» inntil professor Victor Hanot (1844 – 96) lanserte navnet bronsediabetes i 1886 (6).
Allerede i 1847 hadde Rudolf Virchow (1821 – 1902), i autopsi fra organer med indre blødning, beskrevet et gulbrunt pigment som ble kalt hematin (7). Pigmentet kunne farges berlinerblått og inneholdt derfor jern. Berlinerblått var en fargemetode som var kjent fra Berlin, hvor alkymister i 1704 hadde oppdaget at en blanding av blod, jernsulfat og kaliumkarbonat dannet et uløselig mørkeblått pigment (8). Pigmentet ble også kalt prøyssisk blått fordi det ble brukt til å farge uniformene i den prøyssiske hær. I 1867 forbedret den tyske patologen Max Perls (1843 – 81) fargemetoden ved å bruke kaliumferrocyanid som reagerte spesifikt med treverdig jernoksid (9). Perls fargereaksjon ble standardmetode for histologisk påvisning av jernholdig pigment, som fra 1888 ble kalt hemosiderin (10).
Den tyske legen Friedrich von Recklinghausen (1833 – 1910) var i 1889 den første som farget leverautopsi fra pasienter med bronsediabetes og viste at det gulbrune pigmentet skyldtes massiv avleiring av jern (11). Han mente at jernet stammet fra indre blødninger med hemolyse og nedbrytning av hemoglobin, og kalte derfor pigmentet for hemokromatose.
Årsaken til hemokromatose ble i de neste tiårene diskutert ut fra to hovedteorier (12). I den første hevdet man at hemokromatose var sekundær til diabetes, men teorien ble etter hvert forlatt da man så at de fleste pasienter med diabetes ikke hadde jernoverskudd. Pasienter med hemokromatose hadde imidlertid diabetes og hemosiderinavleiring i pancreas, og bronsediabetes ble derfor ensbetydende med langtkommet hemokromatose.
Den andre teorien, hvor man hevdet at portal levercirrhose var den primære årsaken, ble begrunnet med at cirrhose var et obligat post mortem-funn ved hemokromatose. Men i begynnelsen av 1930-årene ble det slått fast at levercirrhose sjelden var ledsaget av hemokromatose. En sammenheng ble likevel ikke utelukket, og enkelte bebudet det sanne svaret ved å hevde at jernavleiring i leveren kunne forårsake sklerose, og at jernet stammet fra maten.
På samme tid ble hemolyseteorien – som siden von Recklinghausens dager hadde vært enerådende i spørsmålet om jernets opprinnelse – forkastet, da man ikke kunne påvise indre blødning eller andre hematologiske forandringer som kunne forklare hemosiderinavleiring i leveren (12). Teorier om infeksjon, toksiner og kronisk bly- og kobberforgiftning kunne ikke bekreftes. Svaret på hvor jernet kom fra, forble ukjent, og «idiopatisk hemokromatose» ble betegnelsen på sykdommen.