Dagens studenter er fremtidens helseledere

En nyutdannet lege med god innsikt i ledelse vil kunne ta et større ledelsesansvar i helsevesenet og dermed minske gapet mellom ledernivå og det helsefaglige pasientnære nivå. Universitetene må derfor ta større ansvar for å sikre samfunnet gode helseledere med medisinerbakgrunn. Tiden er moden for tidlig satsing på lederemnene.

Det å lede, for eksempel et sykehus, er en komplisert jobb. Sykehusene er som andre komplekse kunnskapsdrevne bedrifter – det stilles høye krav til faglig integritet både i den daglige driften og i planleggingen av satsningsområder. For eksempel må man kanskje prioritere nytt protonsenter på bekostning av utbygging av operasjonssaler.

Samtidig er sykehusene store arbeidsplasser – ledelsen kan ha personalansvar for flere tusen arbeidstakere. Disse har forskjellig kompetanse, som må utnyttes best mulig. Videre stilles det i stadig større grad krav til resultatene og til økonomisk forsvarlig drift.

Sykehusene er bare ett eksempel. Det norske helsevesenet består av mange større og mindre organisasjoner og enheter, for eksempel sykehusavdelinger, allmennlegekontorer og helseforetak, i tillegg til forskningsinstitusjoner og kommersielle bioteknologibedrifter.

Ledere av slike organisasjoner må ha solid faglig bakgrunn. Tidligere var det slik at lederstillinger i helsevesenet var forbeholdt leger, men i dag ser man at ledelsesoppgavene fordeles mellom flere profesjoner. For eksempel blir sykepleiere oftere mellomledere, mens samfunnsvitere og økonomer blir ledere på departements- og sykehusnivå. Ledelseskompetanse kan sies å ha blitt viktigere enn helsefaglig identitet (1).

Denne utviklingen er ønsket fra politisk hold (2), men er blitt problematisert av flere (3). Argumentene har blant annet vært at de nye lederne mangler medisinsk og ledelsesfaglig kompetanse og at det rekrutteres ledere med lojalitet oppover i systemet fremfor lojalitet til helsepersonell og pasienter. I tillegg finner mange at det er en distanse mellom klinikkens daglig aktivitet og ledelsens strategiske og økonomiske føringer.

Mange leger ønsker ikke lederjobb – ofte er det slik at de føler seg presset inn i dem (4). Manglende opplæring og bakgrunnskunnskap medvirker til dette. Tidlig satsing på potensielle helseledere – allerede som medisinstudenter – vil sannsynligvis gi flere gode ledere på lang sikt. Dessverre er den formelle undervisningen i ledelse ved profesjonsstudiene i medisin i Norge marginal, og formelle masterkurs er både kostbare og innebærer krav om erfaring. Det diskvalifiserer de fleste medisinstudenter (5).