Ein byggjar
Han har sett direktører komme og gå. – Det å være sjeflege var en utrolig fin posisjon. Du er nesten helt på toppen, så du ser alt som foregår. Blåser det, kan du bare gå litt rundt og komme deg i le, sier Kåresen.
Helt vindstille har det likevel ikke vært. Han havnet selv i stormen da han måtte trå til som konstituert direktør sommeren 1996. Budsjettkutt hadde ført til at direktør Ola Metliaas måtte gå. Kåresen husker det som en av sine mest krevende erfaringer. – På grunn av budsjettkutt hadde vi en desperat mangel på utstyr. Den økonomiske situasjonen var så kjørt at vi måtte sende intensivpasienter til andre sykehus fordi vi hadde ikke nok respiratorer. Det var tungt, husker han.
De færreste medisinere, selv de med ledererfaring, har et eget punkt på CV-en som heter «byggaktivitet». På Rolf Kåresens CV er det punktet nesten like langt som punktet «æresbevisninger». Han beskriver følelsen av å se pasienthotellet ferdig med større entusiasme enn da han mottak Kongens fortjenstmedalje i gull. – Jeg liker å få ting gjort. Få ting til å fungere. Få et bygg opp av jorda. Kjempegøy! Det gir mye å se det stå der ferdig, sier han.
Vestlandsrøttene fra Ålesund legger han ikke skjul på: – På Sunnmøre har de et ordtak jeg liker. Det handler om slektshistorie og generasjonenes gang: «Først så kjem det ein byggjar, og så kjem det ein drivar og so kjem det en øyar». Det er en som ødelegger, forklarer Kåresen. – Jeg er en bygger, slår han fast. Og flere bygg er det også blitt.
– Han hadde jo en energi som gikk utenpå de fleste andres, sier Ullevåls mangeårige arkitekt Øyvind Almaas. Samarbeidet mellom de to resulterte i både Kreftsenteret, pasienthotellet og parkeringshuset med helikopterlandingsplassen på taket. Beliggenheten tett inntil akuttmottaket har antakelig spart liv.
I studietiden jobbet han som legevikar både på kirurgisk, medisinsk, nevrologisk, patologisk og psykiatrisk avdeling før han ble uteksaminert i 1966. – Jeg tilhører den generasjonen som har sett katatone schizofrene. De kunne ble stående som saltstøtter, urørlige og bare se fremfor seg i timevis. Det gjorde inntrykk. Dette var altså før antipsykotikaenes tid. Bredden ved den medisinske utdanningen var noe helt annet enn hva den er i dag, konkluderer Kåresen. Han kaster noen syrlige kommentarer om dagens problembaserte læring.
– Det å bygge gode idealer og holdninger i forhold til pasienter kan du ikke lære på et kurs. Man er i altfor liten grad fremme ved sengen. Det er ingenting som slår den læringen det er å se og erfare hvordan enkeltpasienter har det. Jeg mener vi bør gå tilbake til en mester-svenn-modell og være i en-til-en-situasjon sammen med pasienten. Man må lære av klinikere i praksis, men også lære av det gale de gjør, hvordan man ikke skal gjøre det.
Kåresen illustrerer at ikke alle leger forstår begrepet «pasientvennlig», ved å referere historien om gynekologen som underviste studentflokken i auditoriet: – «Ta ut bena. Det er bare leger til stede», sa overlegen som ønsket å demonstrere noen syfilitiske sår. Enkelte av de gamle hadde jo et selvbilde som overhodet ikke matchet kompetansen, sier Kåresen.