Faste og spiseforstyrrelse
– Forakter vi anorektikerne?
– Nei, jeg tror vi i mange tilfeller frykter dem. Jeg vet ikke hvorfor, men anoreksi er en diagnose som gjør oss stumme, vi unngår å spørre hvordan det går. Det gjelder bulimi også. Disse to tilstandene er like i den forstand at det handler om ubehaget med å ha mat i magen. Ulikheten ligger i at en med bulimi anses å ha en karakterbrist, mens en med anoreksi har stor karakterstyrke. Bulimi er skambelagt, men ikke anoreksi.
Den nye trenden nå synes å være «strong is the new thin». Man skal trene, bygge kropp og være sterk, mens det å bare være tynn oppfattes som det motsatte. – I begge tilfeller er det likevel snakk om å trosse det komfortable, og det er kroppen som er uttrykket og språket.
– Hvorfor valgte du å skrive om anoreksi?
– Jeg har alltid vært interessert i middelalderen og ble tidlig nysgjerrig på fasten som var en viktig del av religionsutøvelsen på den tiden. I min videre lesing kom interessen for å sammenlikne dagens anorektikere med middelalderens fastende. Det hører også med til historien at jeg er en eksbulimiker, noe jeg var åpen om allerede da boken om Katarina kom ut. Fra jeg var omtrent 16 år til jeg var over 20 år fylte bulimien en stor del av mitt liv. Jeg kjenner meg godt igjen i ubehaget ved å føle seg uren etter matinntak og at renselsen man får ved å kaste opp overgår skammen man føler ved å gjøre det.
Hun har ikke hatt bulimiske symptomer på over 20 år, men hun har slitt med mat og spising i lange perioder. –Til tider har det å spise, å håndtere metthetsfølelsen og å forstå sultfølelsen tatt en stor del av oppmerksomheten. Så jeg kjenner igjen antakelsen om at man aldri blir helt frisk fra en spiseforstyrrelse, forteller hun.
Monica tar for tiden utdanning som personlig trener ved Norges idrettshøgskole. Primært var det for å lære mer om trening og kanskje få en spennende bijobb, men det viste seg å ha en besynderlig sideeffekt. Det å se hvordan medstudenter og idrettsutøvere ser på kroppen som et dyrebart redskap og maten som en nødvendig kilde til energi ga henne en ny oppfatning av sin egen kropp. – I tillegg har livet tatt en annen retning da jeg fikk en kongepuddel som både er hengiven og krevende. Tango Tare, som egentlig skulle hett Vendetta, er imidlertid ikke et substitutt for et menneskebarn. Hun kan jo for eksempel ikke ta vare på meg når jeg blir en gammel dame, slik man forventer at sønner og døtre kan gjøre, men vi gjør omsorgsjobben for hverandre nå så lenge det varer. Å få hund krevde livsstilsendring. Jeg hater skog og trær, men ser at jeg har godt av turene i skog og mark med Tango Tare.
– Etter hvert fikk jeg langt på vei et normalt forhold til mat, kropp og trening. Nå kan jeg for eksempel ta et ekstra halvt knekkebrød uten at det ødelegger hele arbeidsdagen min, ler hun og fortsetter i dypeste alvor: – At dette er så tabubelagt, ble klart for meg da jeg fortalte nære venner om hvordan jeg slet. Selv om de lyttet til hva jeg hadde å si, ja til og med trøstet meg da jeg gråt og var fortvilet, nevnte de det aldri igjen.
Det koster å fortelle om et så personlig tema. – Jeg velger å være åpen om dette fordi jeg tror det er viktig for leger å være oppmerksom på at selv tilsynelatende ressurssterke mennesker i det skjulte kan bruke mye energi på tanker om mat. Siden det er så skambelagt forblir dette ofte en skjult side hos dem som sliter. Man blir stående relativt ensom i det.
– Hvis det ikke hadde gått relativt greit nå, kunne jeg ikke fortalt om det. Det sier nettopp hvor tabubelagt det faktisk er. Min personlige erfaring synliggjør hvordan moderne mennesker i et liberalt samfunn også har berøringsangst for ubehaget i sin egen kultur.