Borgerkrig og sang
Stemmen har energi, og øynene får ny glød når han snakker om primærhelsetjenesten.
– Det å ha en sterk og god allmennhelsetjeneste er det som gir den beste og billigste helsetjenesten. Dette er godt dokumentert, fortsetter han.
Entusiastisk er et ord som godt beskriver Lindbæk, sier venner. Humanist kaller han seg selv. At det ble allmennmedisin og ikke ingeniørfag, som han først begynte å studere, hadde kanskje med arvelig belastning å gjøre. Mor, Ellen Lindbæk, var en av Norges første kvinnelige anestesileger. Det sosiale engasjementet våknet til liv i studietiden.
– Urettferdighet har alltid opptatt meg. Vi møter mye sosial ulikhet som leger, og jeg er av den oppfatning at noen skal ha mer helsetjenester enn andre. De som har et dårlig utgangspunkt, skal vi stille mer opp for. Vi kan jo ikke endre på de grunnleggende forholdene, men vi kan bidra til å forsøke å hjelpe der vi kan.
At det ble venstre- og ikke høyresiden handlet nok heller ikke bare om at de politisk radikale studentene hadde de morsomste festene i 1970-årene. Som nevø av Norges første kvinnelig krigskorrespondent, Lise Lindbæk, var det kanskje naturlig at de politiske sympatiene havnet til venstre. Lise Lindbæk er mest kjent for sitt arbeid som journalist og frivillig under kampene mot Francos fascistdiktatur i 1930-årene.
– Jeg husker henne selvfølgelig svært godt, selv om hun døde da jeg var ti år. Hun gikk virkelig mot strømmen og torde stå for kontroversielle standpunkter i sin samtid. Hun var en tydelig sosialist og absolutt en inspirerende person.
I det Lindbækske hjem på Vettakollen i Oslo var det, og er det fremdeles, engasjerte politiske diskusjoner.
– Innsatsen hennes under den spanske borgerkrigen var veldig viktig. Den kommer vi stadig vekk tilbake til og snakker om i familien. Og vi synger også sanger om Spania og den spanske borgerkrigen.
– Gjør dere det?
– Ja. Det er jo noen av de politiske sangene som jeg synes er veldig bra, og som har holdt seg. I forbindelse med at søsteren min ga ut en bok der hun blant annet skrev om Lise Lindbæk, fremførte jeg og min bror Dei to hanene. Den handler om fascistene mot sosialistene, den røde hanen mot den svarte. En veldig fin tekst – og en av de gamle politiske sangene som har stått seg veldig bra.
– For det har jo kanskje ikke alle gjort?
Han ler.
– Nei. Men jeg er fortsatt veldig glad i Hoola Bandoola Band og Mikael Wiehe. Deres musikk er fortsatt like bra.
– Det fortelles at du var en ivrig politisk sanger selv, og at du under EU- eller EEC-kampen som det het i 1972, blant annet fremførte sangen Fløtt deg EEC, du står i vegen for sola på Karl Johans gate i Oslo?
– Det stemmer. Gruppen het den gang Brask og Bram. Det var ikke primært vår låt, men jeg var med og sang den ja, kommenterer Lindbæk, uten å utdype historien nærmere.