Sykehusrutiner og traumatisering av pasienter

Knut Brandsborg Om forfatteren

En morgen i august for drøyt tre år siden ringte telefonen. Det var en kontoransatt på sykehuset der jeg var operert for prostatakreft noen uker tidligere.

En stemme informerte om at jeg måtte ta med meg en pårørende og møte til samtale på avdelingen klokken 13 dagen etter. Jeg spurte om hun kunne si noe om hva samtalen skulle handle om. Det kunne hun ikke. Jeg ba om å få en kort samtale med en av legene for å få vite noe om hvor alvorlig informasjonen kunne være. Svaret var at det ikke var mulig å få snakke med noen av legene og at jeg måtte komme dagen etter sammen med en pårørende.

Jeg var klar over at en patolog skulle gå gjennom det som var blitt fjernet ved operasjonen. Tiden som var gått, passet med at det kunne foreligge en patolograpport.

Fra da av slo det irrasjonelle inn. Jeg ble mer og mer sikker på at det var en svært alvorlig beskjed som ventet dagen etter. Dødsangsten tok tak. Jeg skalv meg igjennom de neste 28 timene. Frøs i tykke klær en varm sommerdag og en hel sommernatt.

Beskjeden dagen etter var ikke så ille som angsten hadde skreket om, og slett ikke fatal. Tumoren var noe større enn de først hadde trodd og informert meg om. Den hadde vokst ut av prostatakapselen, noe som gjorde det nødvendig med stråleterapi. Ikke en god beskjed, men helt til å leve godt med.

Dette døgnet førte til sterke og langvarige traumereaksjoner. Mer enn tre år etter er jeg fremdeles ute av balanse. Dette har vært så vanskelig å leve med at jeg måtte søke hjelp. Har prøvd med mindfulness og to varianter av traumeorientert terapi – uten særlig effekt så langt. Skrekken sitter i. Det er det døgnet for tre og et halvt år siden som kommer tilbake i drømmer og når jeg våkner om natten. Hele tiden bruker jeg mye energi på å holde det på avstand, er i konstant beredskap mot minnene og tankene.

Jeg er helt sikker på at ikke alle reagerer som meg i en tilsvarende situasjon. Like sikker er jeg på at jeg ikke er den eneste.

Et viktig spørsmål: Er det nødvendig at sykehus har rutiner som kan være potensielt traumatiserende for pasientene? Er det noe som taler sterkt imot å formidle denne typen budskap på en måte som gir nok informasjon til å forebygge alvorlige angstreaksjoner? Det ville antakelig bety noe bruk av legers tid til å snakke i telefonen med pasienter som ber om det. Et par minutter ville vært tilstrekkelig for meg før den oppsatte samtalen dagen etter. Det ville være svært godt anvendte ressurser.

Kommentarer

(1)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Sarah Zorica Mitic

I Tidsskriftet nr. 8/2015 skriver psykologspesialist Knut Brandsborg om sin personlige opplevelse med traumatisering etter et ubehagelig møte med sykehusrutiner (1). Som han selv påpeker, opplever mange flere pasienter lignende episoder, men det er sjelden at den direkte sammenhengen mellom deres endrete oppførsel og hendelser på sykehuset vies oppmerksomhet. Derfor er det så viktig at noen deler og skriver om slike erfaringer. Dette er en tilbakemelding som må tas til etterretning, og slike traumer kan forebygges.

Anbefalte artikler