Legene holdt oss oppe

Marte Grønlie Cameron Om forfatteren
Artikkel

Jeg hadde ikke begynt å studere medisin da min 20 år gamle bror ble syk. Utbredt aggressiv lymfom: dårlig prognose. Verden truet med å rase sammen.

I denne og de utallige krisene som fulgte var det legene som holdt oss oppe. Først og fremst fremsto de som dyktige i faget. Vi fikk tillit til at alt som kunne gjøres ble gjort ordentlig slik at vi kunne konsentrere oss om å være pasient og pårørende. Det var krevende nok. Legene var ofte brutalt ærlige, men skapte likevel en følelse av trygghet og håp. De kunne ikke garantere, men forklare. De tok seg tid, de gjentok, og de var tilgjengelige. Måten vi ble behandlet på var nok med på å avgjøre at jeg er onkolog.

Krisene vi til stadighet møter i onkologien skaper påkjenninger, også for oss leger. De kan stjele nattesøvn og undergrave evnen til å favne om pasient og pårørende på best mulig måte. Da viser legekollegiet seg som et uvurderlig forum. Der finner man gjerne den kollektive kunnskapen og det sunne vettet som skal til for å løse krisens medisinske floke og samtidig møte pasienten med de ord som trengs.

Kriser til tross, klinisk onkologi er variert og spennende, og det gir stor tilfredshet å se at det stadig oftere går godt. Det bringer optimisme til miljøet. Stort sett er onkologisk poliklinikk et oppløftende sted. Jeg ler mye mer sammen med mine pasienter enn det folk tror.

Dessverre blir de fleste mennesker berørt av kreft og oftest er det en svært vond opplevelse. Jeg er onkolog fordi jeg håper at jeg skal kunne gjøre livet litt mindre vanskelig for noen få – nettopp slik min brors onkologer gjorde for ham og oss. Han overlevde og familien forble hel. Det gir mening og det har jeg lyst til å gjøre ordentlig.

Se videointervju her:

legeforeningen.no/derfor

Anbefalte artikler