Det eneste rette

Laila Didriksen Om forfatteren
Artikkel

Jeg var tre år eller deromkring. Det er mitt første minne. Jeg var syk. I mitt hode holdt jeg sikkert på å dø, for mamma og pappa hadde ringt etter lege. Og nå sto vi der, på kaia, og så doktorbåten komme. Doktor Glatvet het den.

Jeg innbiller meg at legen som hoppet i land hadde islender på seg – sånn hvit ullgenser med sorte lus i. Etter all sannsynlighet var det matrosen som hoppet i land og legen satt nede i båten og ventet, men pyttsann.

Da jeg vikarierte hjemme og selv kjørte rundt med Æsculap lette jeg i de gamle journalene. Og joda, jeg hadde blitt undersøkt som treåring. Og jeg hadde feber. Jeg kom ikke til å dø, og jeg er usikker på om jeg en gang trengte penicillin. Men møtet gjorde et uutslettelig inntrykk.

Gjennom hele medisinstudiet, der vi ble overøst med sykehusmedisin og uketjenester på UNN har bildet stått fast i hodet mitt. Legen, han på båten, han som kom når jeg ble syk. En sånn en ville jeg bli.

Derfor var planen å flytte hjem, kjøre samme båt og dra hjem til syke. Kjærligheten ville det litt annerledes, jeg havnet et par kommuner lengre nord. Men langt nok fra sykehus til at jeg er komfortabel. Og jeg har endret mitt syn på hjemmebesøk. Jovisst drar vi ut, av og til med båt, men den beste jobben gjør jeg på kontoret. Med hjelpepersonell, ambulansepersonell og de andre legene.

For den ensomme legen fremst på båten var nok litt feberfantasi også, man er ikke alene her ute. Men man betyr noe. Og en dag er det kanskje ei anna jente, som med feber fikk låne stetoskopet og ta en CRP på mammaen sin, som tenker at lege, det er det jeg skal bli når jeg blir stor.

For du vet aldri hvor stort det lille du gjør akkurat da kan bli….

Se videointervju her:

http://legeforeningen.no/derfor

Anbefalte artikler