Hvem skal trøste knøttet?

Hjem for vår utrygghet

Av og til

må noe vare lenge,

ellers mister vi vel vettet snart,

så fort allting snurrer rundt med oss.

Rolf Jacobsen, Mere fjell, 1979

Hun startet som sommervikar på Lierasylet i 1965, der hun var vitne til elektrosjokkbehandling utført midt i sengesalene uten ordentlig anestesi, slik praksis ofte var. Et par år senere jobbet hun på Trastad i Troms, en av sentralinstitusjonene for åndssvake, som det het. «Igjen den samme følelsen av å stå ovenfor noe uløselig; en mengde mennesker det var umulig å se som enkeltpersoner. Dersom en gjorde det, virket oppgaven med å inkludere dem i noe hjemlig helt utopisk.» (2).

Så fulgte 1970-årene med antipsykiatrien, terapeutiske samfunn og nedbygging av de store institusjonene. Pasientene fikk ansikt og ansvar, terapeutene satte seg bokstavelig talt i øyenhøyde, kontrakten mellom lidende og hjelper endret karakter fra passiv behandling til intersubjektiv prosess. Sidsel Gilbert arbeidet midt i stormen, på Ullevål avdeling 6B, som «sydet av liv og angst og interesse for å fornye arbeidet med å hjelpe pasientene videre». Alt hun senere har gjort faglig – spissformulert i det tverrfaglige psykoseprosjektet SEPREP – er forankret i troen på mobilisering av pasientenes egne ressurser og dyktiggjøring av alle hjelperne rundt pasienten, uavhengig av profesjon og med utgangspunkt i den lokale behandlingskjeden.

Kanskje kan det synes paradoksalt at hun som har tilhørt en kritisk, nyskapende faglig og politisk kohort avslutter som privatpraktiserende psykoanalytiker.

– At psykoanalysen har vart lenge, gjør den ikke gammeldags. Tenkingen utvikler seg hele tiden og representerer en svær sum av reflektert erfaring. I bunnen ligger erkjennelsen av at det som er virksomt, skjer «mind to mind». Når man stiller seg til rådighet som behandler, påtar man seg et kjempeansvar. Der andre metoder i psykiatrien ser pasientens avhengighet av terapeuten som et onde, ser vi det som en nødvendig fase, et uttrykk for behov som må komme til uttrykk og rommes. Ingen kan ta imot hjelp uten først å ha erfart å bli møtt som avhengig og hjelpeløs. Det bekymrer meg at utviklingen går i retning av kortere behandlingstid og mer medikamenter. Forskningen som skal underbygge denne utviklingen baserer seg på et utvalg pasienter, et selektert mindretall, som allerede ved inklusjon i studiene forventes å få effekt av enkle grep. Jeg er redd for at behandlerne slutter å ta inn over seg hvem de har foran seg, at det virksomme møtet mellom mennesker i behandlingen blir erstattet av en standardisert, kvalitetssikret «psykiatrisk vare», sier Sidsel Gilbert.

«Kjenn deg selv» er psykoanalysens mantra. Mange vil mene at det kan være en fordel ikke å kjenne så godt etter, dekke til snarere enn å avdekke, å la sovende hunder ligge godt begravet.

– Jeg sier ikke at det er feil å jobbe pedagogisk med symptomer. Erfaringen er likevel at pasienter ofte ikke klarer å bruke de kognitive verktøyene når de har det som vanskeligst. Psykiatrien møter smerte i form av tap, ensomhet og utenforskap. Ved å få tilgang til sin egen irrasjonalitet, gjennom ustrukturerte møter i trygge rammer, kan pasienten hjelpes til ikke å agere destruktivt og uhensiktsmessig i kraft av det irrasjonelle. Målet er ikke å fjerne smerten, men å mildne den slik at man kan bevare kontakten med det smertefulle uten å gå til grunne. Slike prosesser tar tid. Min kollega Sjur Seim sier at «tid er den verdi vi ugjenkallelig investerer». For meg er dette effektivitet, å hjelpe på en måte som gir avkastning på lang sikt for den enkelte og som har ringvirkninger i pasientens egne relasjoner. Vi får aldri forskningsmessig uttelling for en slik måte å tenke på. Det ligger en perversitet i at tallet på behandlede i seg selv oppfattes som uttrykk for hva som er effektivt.