Forgjengeligheten
Mitt i livet händer att döden kommer
och tar mått på människan. Det besöket
glöms och livet fortsätter. Men kostymen
sys i det tysta.
Tomas Tranströmer, Svarta Vykort, 1983
Det er noe i hennes vesen og estetikk som gjør at man blir overrasket når hun forteller om en oppvekst i noe nær fattigdom. Farens familie hadde hatt penger, men de forsvant i generasjonen før. Familien Gilbert bodde først på Nordvestlandet, deretter innlosjert sammen med flere andre slektninger hos Sidsel Gilberts mormor i Oslo før de ble tildelt leilighet i hovedstadens nye drabantby Lambertseter da det tredje barnet ble født.
– Vi hadde lite penger, men mor og far var flinke til å gjøre det morsomt for oss. En natt hadde mor satt frem alle dukkene mine, som om de var i selskap. Vi lurte veldig på hvordan de hadde fått ned alt serviset fra skapene.
Sidsel Gilberts leilighet bærer preg av et liv i og med kunst, kjærlighet og politikk. Entreen er tapetsert med fotografier av de tre sønnene, deres fedre, barnebarn, venner. På kjøkkendøren henger et enormt palestinsk flagg, på stueveggene de tre sønnenes og Sidsel Gilberts egne malerier. I sin tid sto valget mellom kunsten og medisinen.
– Jeg tenkte at som lege ville jeg i alle fall bli nyttig, selv om jeg ikke ble så flink. Å være kunstner krever en form for kraft som jeg var usikker på om jeg hadde. Det er en stor glede at alle barna mine er kunstnerisk begavede. Mens vi bodde i Lofoten fikk jeg gå på kunstskole i Kabelvåg to år på heltid, helt fantastisk. Det var en avtale mellom Trond og meg at jeg skulle få virkeliggjøre den drømmen når han var blitt ferdig lege.
Ektemannen Trond, far til hennes yngste sønn, døde kort tid etter av kreft.
Hun har levd med døden i kulissene siden hun var ung. Sidsel Gilbert fødte sitt første barn i 1968. Like etter fikk hun diagnosen Hodgkins lymfom.
– Jeg hadde nettopp fått barn, satt og leste til en eksamen som var utsatt på grunn av fødselen og visste samtidig at noe var helt galt.
Hun måtte slutte å amme sin to måneder gamle sønn, fikk massiv koboltstråling, ble forbrent og trengte blodoverføring. På den tiden sto det fortsatt i lærebøkene at «the disease is ivariably fatal». Den første legen som undersøkte henne sa mens han kjente på magen hennes – før han hadde hilst på henne – at «her er det full spredning». Så traff hun overlege Nitter, hvis omdømme var mildest talt omstridt. Han ga henne vitaminer, næringstilskudd og viste henne bilder av pasienter som hadde overlevd sykdommen.
– De to legene har senere vært med meg som bilder på to ulike legetyper. Jeg var sint på alle rundt meg som oppførte seg som om jeg snart skulle dø, gjorde meg hellig på et vis. Selv tenkte jeg vel også at jeg kom til å dø ung, men jeg ville i alle fall leve mens jeg gjorde det.
Prisen for overlevelsesgaven er betydelige og behandlingstrengende senskader. Sidsel Gilbert er takknemlig for velferdsstatens helsetjenester.
– Å bli gammel synes jeg er mest godt. Kroppens strev betyr ikke så mye, åndens forfall må betraktes med overbærenhet, erkjennelsen av og sorgen over egen tilkortkommenhet er en del av alderens oppgave. Jeg finner styrke i å være blant det levende, når tapenes uvirkelighet er blitt virkelig, med trøst fra de ufattelig rike sjelene jeg har i min nærhet.
På eit punkt i periferien rører vi kvarandre.
Igjen søker vi saman
kring eit bord kring ord
og samværets usynlege kraftstasjon.
Ei dør står halvopen.
Dagen faldar seg ut i ein barnelatter
som ein augneblink held kloden
svevandre, fri.
Paal-Helge Haugen, Det gode sted, 1994
Sidsel Gilbert
Født i Florø 1945
Cand.med., Universitetet i Oslo 1973
Spesialist i psykiatri 1983, psykoanalytiker fra 2007
Kunstskolen i Kabelvåg 1993 – 95
Assistentlege/overlege Vinderen, Ullevål og Gaustad sykehus 1973 – 88 og 1995 – 2000
Overlege, psykiatrisk poliklinikk, Gravdal sykehus 1988 – 95
Avtalespesialist i Oslo 2000-dd
Sentral i etableringen av Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser (SEPREP) 1990