Etiopia
Nevrokirurgisk avdeling i Bergen har et samarbeid med Etiopia om utveksling og opplæring av nevrokirurger.
– Det er noe av det flotteste jeg har fått lov til å gjøre som nevrokirurg. Jeg er så glad jeg fikk reise til Etiopia. Jeg blir nesten rørt til tårer når jeg tenker på det.
– Hvorfor valgte du å reise ut?
– Først tenkte jeg at dette var feil fagområde å satse på i et så fattig land. Det krever for mye ressurser. Så reiste jeg ned og så behovet. Barn med vannhoder og mødre som hadde gått i fire dager for å ta dem med til oss.
– Hva var vanskeligst?
– Du må klare deg med et minimum av utstyr. Der må jeg bruke håndbor og sag, utstyr som ikke er en del av opplæringen i Norge.
– Hvordan taklet du sitasjonen?
– Jeg visste at jeg ikke skulle prøve på noe heroisk. Vi gjør inngrep som er viktige for funksjon. Jeg har operert unge pasienter med meningiomer som holder på å miste synet. Noen av kollegene mine var redd jeg ikke skulle få den nødvendige respekten der som kvinne. Under den første operasjonen hadde jeg mange tilskuere. Det gikk heldigvis fint, de så at jeg kunne operere, og siden har jeg aldri hatt problemer med å bli respektert.
– Hva får du igjen for det?
– Det er et takknemlig arbeid, og jeg klarer nesten ikke å reise derfra. Forrige gang skulle jeg foreta to operasjoner også aller siste dag. Så ville ikke hotellet godta visakortet. Det var så vidt jeg kom meg av gårde.
Hun kaster ikke bort tiden når hun er der.
– I Etiopia jobber jeg lange dager hver dag. Likevel kommer jeg hjem full av energi.
– Hvor er du om ti år?
– Jeg er fortsatt nevrokirurg, jeg liker faget mitt og vet at jeg er en god kirurg. Jeg tror ikke at jeg kommer til å bli en ren administrator, selv om det er mer lystbetont enn det var i starten.
Hun er åpen for at nye muligheter kan åpne seg.
– Jeg har jo opplevd tilfeldigheter som har vært med på å bestemme retningen av karrieren min, og i tillegg jeg skal ikke legge skjul på at jeg liker utfordringer.
– Hvordan er det å være lege og leder?
– Det er krevende. Jeg kan føle meg ganske alene. I felles lederforum er det impulser å hente, men vi har forskjellige utfordringer. Jeg har ønsket meg mer støtte fra Legeforeningen i den posisjonen jeg er i nå. Jeg har forresten fått en mentor som er lege. Vi rakk å møtes en gang før jeg brakk beinet.
– Hvordan trives du med å være leder?
– Jeg trives godt med det, selv om ikke alt er like spennende. Jeg setter ikke pris på lange, uproduktive møter, men jeg får samtidig mulighet til å utvikle faget, avdelingen og skape et bedre miljø.
– Har du alltid tatt ansvar?
– Jeg har alltid vært beskjeden, men likevel tatt lederansvar. Da jeg var barn, ledet jeg skolekorpset, studentforumet og idrettslaget. Faren min sendte meg av gårde til indisk dans, han mente jeg måtte bli mer vant til å vise meg frem. Jeg tok diplom i indisk dans da jeg var 12 år. Da måtte vi danse i tre timer foran et stort publikum. Jeg tror ikke beskjedenheten står i veien for meg nå.