Kognitiv terapi
Dette med å stille åpne spørsmål fører oss over til et annet tema Sverre Lundevall har arbeidet mye med som allmennlege: kognitiv terapi. Sammen med kollega Bente Aschim har han tilpasset denne terapiformen til allmennpraksis og skreddersydd et ettårig innføringskurs som er blitt svært populært. Her har prinsippet «learning by doing» vært nyttig. Deltakerne tar med seg opptak av konsultasjoner fra egen praksis og får konkret veiledning.
– På hvilken måte har kognitiv terapi forandret dine egne konsultasjoner?
– Som mange kolleger har jeg sittet mye og lyttet på pasienter, som en container. Hvis fortellingene er blitt utflytende, har jeg grepet meg selv i å tenke på helt andre ting, for eksempel hva jeg skal lage til middag. Dette skjer sjelden i mine konsultasjoner nå. Jeg prøver å styre konsultasjonene, med dagsorden, og ofte gi pasienten hjemmeoppgaver. Jeg prøver også å få pasienten med på å skille mellom beskrivelse og tolking. Min rolle er blitt mer aktiv og spennende. Et viktig mål er å få tak i hva pasienten tenker. Empatisk lytting forutsetter at jeg renser hodet for egne assosiasjoner. Det er ikke like lett bestandig. Hvis jeg ber pasienten utdype eller forklare nærmere når jeg ikke er sikker på at jeg forstår, blir det alltid godt mottatt. Jeg har et nokså avslappet forhold til psykiatrisk diagnostikk. Vi prøver i allmennpraksis å hjelpe mennesker som sliter i livene sine uten at de nødvendigvis har spesifikke psykiatriske diagnoser.
– Men kan vi være sikre på at disse menneskene faktisk trenger oss? Det vi kaller behandling kunne de kanskje vel så godt fått et annet sted og spart både seg selv og samfunnet for kostnader?
– Ja, det er dager jeg tenker at det kanskje ikke hadde gjort noe om mine konsultasjoner ikke hadde funnet sted. Men jeg vet at det er en del pasienter på min liste som jeg betyr noe for, selv om jeg ikke er uerstattelig. Man kan jo også spørre seg: Hva er kriteriet for nytte? Hvis pasienten føler at de blir møtt med respekt for det de bringer til torgs og legen kanskje bidrar til at de får nye tanker om det de grubler på, kanskje en bekymring mindre, da mener jeg det har vært et nyttig møte.
Det morsomme med kognitiv terapi er at det kan anvendes på legen selv også. Vi har alle nytte av å lære oss å reflektere over hvilke tanker og holdninger vi lar styre livet vårt og hva de gjør med oss i hverdagen. I stor grad kan vi velge hvordan vi skal tolke oss selv og verden, noe Sverre åpenbart har gjort. Om seg selv sier han:
– Jeg er et velgende menneske, det har vist seg at det ikke er farlig. Mange sier: «Jeg hadde ikke noe valg». Jeg tror det vil være nyttig hvis vi heller sier: «Jeg valgte». Da ser vi tydeligere hvem som har ansvar for det som skjedde.
Som vi ser, er kognitiv terapi og veiledningspedagogikk på mange måter to sider av samme sak.