Om praksis
«Hvis du vil vite hvordan en pære smaker, må du forandre pæren ved å spise den,» sa Mao Tse Tung i sin berømte Yenan-tale Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling i 1937. Det er praksisfeltets plikt stadig å stille spørsmål ved akademiets legitimitet. Steinar Westin er en professor av denne verden, uten berøringsangst for den virkeligheten han forsker på og underviser om.
Mangeårig kollega Torunn Telneset ved Mathesongården legesenter tar hendene hans mellom begge sine: «Du fryser, Steinar.» Så snur hun seg mot meg og sier med et troverdig smil: «Vi er veldig glade for å ha ham her, han tilfører kontoret mye.»
Steinar Westin holder onsdagen hellig. Den er pasientenes. Han har listeansvar for 320 av dem. – Å gå på jobb her skjerper meg. Det kan være ganske slitsomme dager, ofte er jeg ikke hjemme før i 19-tiden.
Han er bekymret for rammebetingelsene rundt allmennpraksis, at legene i praksis blir så opptatt av bedriftsøkonomi at de slutter å stille faglige spørsmål. En ung turnuslege stikker hodet inn og nikker bekreftende.
– Vi bryter akkorden kollektivt. Hvis man jobber edruelig med takster og tid, er ikke inntjeningen så høy som man kan få inntrykk av. Leger burde vært fastlønnet og konsultasjonene gratis for pasientene. Det er trist at Legeforeningen har dyrket en legerolle der offentligheten ses på som en motpart. På den måten marginaliserer vi oss selv, sier Steinar Westin. Han er berettiget til å mene om dette.
– En av de oppgavene som har gitt meg den største personlige utfordringen, var medlemskapet i Spesialitetskomiteen for allmennmedisin fra 1985 til 1996, da jeg fikk være arkitekt og ghostwriter for komiteens leder Arne Ivar Østensen. Det var da spesialiteten i allmennmedisin ble til.
Steinar Westin var også en av gudfedrene da Norsk selskap for allmennmedisin ble dannet i 1983. Selv om det på stiftelsestidspunktet var en umulighet, beklager han at vi ikke med tiden har dannet våre faglige selskap – colleges – uavhengige av fagforeningen.
Senere på dagen får jeg være med professoren i hans PBL-gruppe – fire kvinner og én mann – i immunologi. Andreårsstudentene imponerer om komplementsystemet, men er som forventet ikke like stø i sine kliniske betraktninger. Den ellers taleføre, fremoverlente Steinar Westin er forbløffende tilbakeholden. Han lar gruppen tenke høyt – feil – og selv finne veien til nye læringsmål.
– Kan du huske at vi lærte alt dette? spør han henvendt til meg. Nei! Vi er skjønt enige om at dagens studenter lærer mer detaljert stoff på basalnivå enn vi gjorde, og er like usikre på om de forstår mer enn vi gjorde av den store sammenhengen kunnskapen skal virke i.
– Kort om drikkevannshygiene…
– Ah. Du sikter til mitt avvik. Det stemmer at jeg i mange år drev med brettseiling på byens drikkevann. Jonsvannet er dypt og digert, og det var et godt påskudd til å fortelle om betydningen av sprangsjiktet, skillet mellom overflatevann og bunnvann.
«Må vi alltid ha den båten på taket?» spør hans kone lett oppgitt når feriebilen pakkes. Raushet er raushet. Seilbrettet er fortsatt med.
RE: Jernneven i silkehansken
13.09.2016Praktfullt og lærerikt!