Alle som vil diagnostisere og behandle sykdom hos mennesker, må følge reglene for medisinsk forskning og praksis.

Legen som sist høst mistet sin autorisasjon for uforsvarlig legevirksomhet (1), fattet interesse for forskning først etter Helsetilsynets første advarsel. Hadde han vært genuint interessert i å finne ut om hans eksperimentelle behandling virkelig virket, skulle han fra første stund ha innrullert pasientene i en etisk godkjent, randomisert studie.

Medisinske mikrobiologer benytter mikroskopi lite i borreliadiagnostikk fordi sensitiviteten er så lav (2). De to pensjonerte biologene fant borrelia - og andre smittestoffer - i ufarget blod til nesten alle pasientene de undersøkte med mikroskopi. Én pasient fikk påvist hele seks ulike «mikrober» i blodet sitt (3). Problemet var at pensjonistene ikke verifiserte at strukturene de så, hadde noe som helst med mikrober å gjøre. De har heller ikke publisert noe fagfellevurdert forskning om sin revolusjonære metode. Dette har imidlertid ikke hindret dem i å dele ut diagnoser til et par hundre mennesker. Det kan være bakgrunnen for at Helsetilsynet nå fører tilsyn med «forskningen» deres (4).

Forskningen trenger også de radikale ideene, men ingen ideer kan ta snarveier til klinisk bruk. Nye diagnostiske metoder og nye behandlingsregimer må utprøves og valideres og deretter eventuelt tas i alminnelig bruk på pasienter. Den nevnte legen og de to biologene har hoppet over utprøving og validering og gått rett til alminnelig bruk på pasienter. Det bringer ikke den medisinske vitenskapen framover, det er utrygt for pasientene, og det leder - naturligvis og heldigvis - til oppmerksomhet fra Helsetilsynet.

I USA er det stor aktivitet innen borrelioseforskning (5). Norsk forskning har, for eksempel, ført til forenklet behandlingsopplegg for nevroborreliose (6). Men borrelioseforskningen kan lite trolig hjelpe pasienter med pseudoborreliose, altså de pasientene som på bakgrunn av alternative diagnostiske metoder, som mikroskopi og cellulære tester (7), er blitt overbevist om at deres kroniske plager skyldes borreliose. For dem trengs annen utredning og behandling, hvis mulig. Og trøst og lindring.

Litteratur

1. Helsetilsynet. Vedtak om tilbakekall av autorisasjon som lege - tilsagn om begrenset autorisasjon. Oslo: Helsetilsynet. 2.9.2013. www.helsetilsynet.no/no/Tilsyn/Tilsynssaker/Vedtak-om-tilbakekall-av-autorisasjon-som-lege-tilsagn-om-begrenset-autorisasjon/ (3.2.2014).

2. Skarpaas T, Quarsten H, Noraas S. Analysemetoder for påvisning av Lyme borreliose. Kristiansand: Sørlandet sykehus, 2013. http://www.lyme.no/dokumenter/SSHF_Diagnostikk_(PDF)II.pdf (3.2.2014)

3. Mysterud I. E-brev. Oslo, 2013. http://epidemi.no/wp-content/uploads/2013/08/Brev-fra-Mysterud.jpg

4. Helsetilsynet. Anmodning om redegjørelse i tilsynssak. Oslo: Helsetilsynet, 2.10.2013.

5. National Research Council. Critical Needs and Gaps in Understanding Prevention, Amelioration, and Resolution of Lyme and Other Tick-Borne DiseasesWashington, DC: The National Academies Press, 2011. http://www.nap.edu/catalog.php?record_id=13134 (3.2.2014)

6. Ljøstad U, Skogvoll E, Eikeland R et al. Oral doxycycline versus intravenous ceftriaxone for European Lyme neuroborreliosis: a multicentre, non-inferiority, double-blind, randomised trial. Lancet Neurol 2008; 8: 690-5.

7. Tveten Y, Noraas S, Aase A. Cellulære borreliatester. Tidsskr Nor Legeforen 2014; 134: 146-7. http://tidsskriftet.no/article/3126184/ (3.2.2014)