Prioriterer svake grupper
Fins det områder der det forekommer svikt, men der tilsynet ikke har vært godt nok eller fraværende?
– Det er et viktig spørsmål, dette med hvor vi retter søkelyset vårt. Her i huset er vi 125 personer. Og vi har tilsyn med hele helse- og omsorgstjenesten. Inkludert sosiale tjenester i Nav og alt av barnevern. Og så har vi alle våre gode hjelpere hos fylkesmannen. Kanskje har vi til sammen 400 årsverk? Som driver på full tid med tilsyn. Det er en samfunnsmessig prioritering å ha såpass lite ressurser til tilsyn. Og det kan vi leve med. Kanskje er det også klokt.
– Hvordan velger dere ut tilsynsområder?
– En ting er enkelthendelser og klagesaker. Dem tar vi som de kommer. Men så er det mediesaker som gjør at vi kan tenke: «Dette må vi se mer på. Sånn kan vi ikke ha det.» Da får vi en mediestyrt tilsynsvirksomhet. Det er bra og en naturlig del av et velfungerende, moderne demokrati. Når vi velger ut områder for planlagte tilsyn, har vi etter hvert utviklet ganske grundige prosesser. I alle år har vi vært opptatt av svake grupper, og vi velger der vi tenker at det kan forekomme svikt.
– Hvordan finner dere ut av det?
– Når vi begynner prosessen, spør vi akademiske miljøer, andre fagmiljøer, direktorat, departement, Folkehelseinstituttet, fylkesmenn, brukerorganisasjoner osv. om hvor svikten er sett fra deres sted. Summen av dette blir innmaten i tilsynet. Det er en grundig prosess. Vi er veldig nøysomme ved valg av tilsynsobjekter, fordi vi har lite ressurser i forhold til den store virksomheten vi skal følge opp. Jevnt over synes jeg vi treffer. De områdene vi velger, er lite omstridt.
– Er det samsvar mellom hva dere finner og hvordan folk opplever det?
– Ja, i stor grad. Og det er et kvalitetstegn. Hvis det ikke var sånn, ville det vært en utfordring for tilsynet.
– Er det et problem at både Statens helsetilsyn og helseforetakene er eid av Helse- og omsorgsdepartementet, med tanke på at dere skal drive et fritt og uhildet tilsyn?
– Du reiser en interessant og viktig teoretisk problemstilling. Men i det praktiske liv mener jeg at det ikke volder meg eller oss store problemer eller bekymringer. Kloke politikere forstår at vi er helt avhengig av å ha en tilsynsvirksomhet som er uavhengig og fri. Hvis det blir en allmenn oppfatning at jeg sitter på fanget til statsråden, da har ikke han noe tilsynsmessig virkemiddel. Da er dette en «lame duck».