På barrikadene
– Når du ser tilbake, hvordan har spesialistens rolle i sykehus utviklet seg?
– Spesialister er pålagt mye mer administrative oppgaver. De som får ansvar for det, mister i økende grad kontakt med pasientene. Hvis man ønsker en endring innen en avdeling, må det gjennom mange nivåer. Innspill og begrunnelser stopper opp på feil nivå. Man skal jo ikke gå utenom tjenestevei. Jeg gjorde det noen ganger, humrer han. – Jeg fikk påpakning, men jeg fikk også gjennomført noen viktige endringer.
– Du sto på barrikadene. Hadde det vært mulig å få til like mye i dag?
– Ikke innenfor det systemet vi har nå. Byråkrati og konkurrerende interesser gjør at faglige begrunnelser filtreres bort. Jeg synes også det er synd at legemiddelindustrien ikke lenger kan bidra med å sende leger på kongress. Vi hadde aldri oppnådd samme resultater for pasientene uten store bidrag fra industrien. Vi fikk kontakter og muligheten til å sørge for at våre pasienter fikk behandling på et tidlig tidspunkt. Skulle vi fulgt offisielle prosedyrer, ville det vært flere års forsinkelse med oppstart av effektiv behandling for norske pasienter.
– Medisinene kunne man kanskje ikke fått uten en kontakt med et firma, men kongressene kunne det offentlige betalt?
– Det er klart, men da måtte bevilgningene økes betydelig.
– Det har ikke skjedd.
– Det er nesten umulig å sende leger på kongress. Nå kan kanskje én eller to fra en avdeling reise en gang i året. Før kunne vi reise flere og delta i de internasjonale diskusjonene. Det bidro sterkt til gode fagmiljøer.
– Hva er ulempen med å være så nær knyttet til legemiddelindustrien?
– Det er ikke ukomplisert. I en nordisk forskningsgruppe har vi ønsket å gjennomføre sammenliknende behandling med medikamenter fra ulike firmaer. Firmaer som fryktet de ville komme dårlig ut, har nektet å levere medikamenter. Det er ulemper med at de har stor makt, men vi ville aldri kommet så langt uten store farmasøytiske firmaer som utvikler gode medisiner.
– Kunne andre gjort det?
– Man kunne tenke seg uavhengig forskning og utvikling av medikamenter, men det krever store økonomiske muskler hvis man skal gjennomføre slike prosjekter.
– Blir du motløs når du ser hvordan sykehusene utvikler seg?
– Nei, jeg vil ikke si det. Jeg får lyst til å påvirke utviklingen i gunstig retning. Det har vært noe av det positive som jeg har gjort etter å ha gått av som avdelingsoverlege. Siden 1997 har jeg vært tilknyttet sykehuset i Tromsø. Med grundig arbeid har vi bygd opp en ny avdeling og et godt fagmiljø.
– Du vil ikke heller ta fri?
– Det er inspirerende å ha noe å gjøre. Det gjelder å velge områdene hvor man kan få til noe. Afrika er et eksempel på det.
Bruun har engasjert seg i Haydom-sykehuset, etter å ha blitt rekruttert av en kollega.
– Faren hans etablerte misjonssykehuset i 1952. Nå er driften overtatt av den lutherske kirke i Tanzania. En nordmann har allikevel hele tiden vært direktør. I 2003 ble jeg spurt om jeg kunne starte med hivbehandling. Jeg hadde mange kontakter, også innen farmasøytiske firmaer, så vi fikk medisiner til sykehuset. Senere fikk vi penger fra en NORAD-bevilgning som egentlig var til forebygging, men vi brukte det til å etablere behandling. Noen ganger er det bedre å be om tilgivelse enn tillatelse.
– Hvordan har det gått?
– Vi har registrert 1 900 pasienter. De som følger opp behandlingen, har omtrent like gode resultater som vi har i Norge.
– Hva er utfordringen?
– Stigmatisering er et stort problem.
– Hvorfor dro du til Afrika?
– Jeg synes jeg har en forpliktelse å bruke min kompetanse til å gi behandling også til folk i fattige land.
– Du sa ja fordi du kunne?
– Ja, jeg gjorde vel det. Det er utrolig hva vi har fått til.