Å velge sine slag
Han kjemper uavlatelig. For faget, for lege-pasient-forholdet, mot et voksende byråkrati og mot en incentivstyrt konsernmodell for organisering av sykehusene. På kort tid har han og hans aksjonsgruppe klart å samle støtte for Helsetjenesteaksjonen fra ytterste høyre til ytterste venstre. Han stikker sitt hyggelige hode langt ut og synes lite bekymret for å få det kappet av. Med god grunn.
– Hvorfor er det så få som vil kappe hodet av deg? Det er nesten paradoksalt for en kritisk aksjonist å bli til de grader omfavnet?
– Jeg tror det handler om at noen endelig sier det veldig mange har tenkt, men som helsearbeidere lenger ned i systemet ikke kan si uten at det får negative konsekvenser for dem. Min posisjon som overlege og professor gir meg en frihetsgrad og en beskyttelse mot repressive tiltak. Kanskje er det også noe med at jeg i alle fall prøver å være ærlig om hva jeg har greie på og ikke. Det koster meg lite å eksponere uvitenhet. Da blir man også mindre sårbar. Jeg synes det må være legitimt for eksempel å kritisere foretaksmodellen ut fra hva jeg faktisk ser og erfarer, uten at jeg skal avkreves omfattende kunnskaper i økonomi. Foretakene med sine internfaktureringer og DRG-poeng fungerer ut fra en grunnleggende feilaktig logikk basert på at helsetjenester skal lønne seg. Intensjonene var antakelig gode, det får vi i alle fall tro. Man så trolig for seg kapitalistisk effektivitet i skjønn forening med sosialistisk solidaritet. I stedet har vi fått en uskjønn forening av grådighet og et byråkrati som blir sitt eget mål, det verste fra begge ideologier.
– Noen har ment at aksjonen er et uttrykk for legelaugets manglende forståelse av – eventuelt vilje til å forholde seg til – spillereglene i et fremskredent, komplekst demokrati. For å sette det på spissen: Er du en liberal elitist?
– For det første er Helsetjenesteaksjonen ikke en legeaksjon. Den får økende tilslutning fra det brede lag av helsearbeidere. For det andre mener jeg ikke at legene skal få delegert til seg å prioritere mellom eksempelvis hofteoperasjoner og kreftbehandling. Fordeling av ressurser er en politisk oppgave, og helsearbeidere bør yte motstand mot å få delegert politiske verdivalg. Politikernes oppdrag og mandat er å legge rammene for de faglige oppgavene. Det jeg reagerer på er den økende tendensen til å la et voksende helsebyråkrati fatte beslutninger som ikke har et ansikt og der ingen kan stilles til ansvar. Jeg kjenner en ekte fortvilelse over et kvalitetstap som skyldes at mer og mer er råttent i styringspremissene. Problemet er både unødig detaljstyring og uansvarlig deregulering på samme tid. Mine tanker om dette er for øvrig helt i takt med det maktutredningen har påpekt.
– Hvordan ser god ledelse i helsevesenet ut?
– Min idealleder har sin lojalitet rettet mot dem han eller hun leder. Min idealleder er likevel handlekraftig og bestemmer når noe må bestemmes – i stedet for å skyve avgjørelser ut i det blå i en endeløs rekke av utredninger og «dialoger». Min idealleder følger selvsagt de pålegg han eller hun får ovenfra, men er tydelig på å beskrive konsekvensene dersom de er negative, og trekker seg hvis konsekvensene blir utålelige. Min idealleder er synlig og til stede i den virksomheten han eller hun leder, og snakker med folk uten å ha med seg et hoff av rådgivere. Min idealleder tåler å få møkk på hendene. Jeg tror en leder i helsevesenet som ikke har helsefaglig bakgrunn har et stort handikap, men mener for så vidt ikke at alle helseledere nødvendigvis må være helseutdannet. I hvert fall er det ingen garanti for godt lederskap – det har vi tallrike stygge eksempler på. Videre tror jeg på færrest mulig ledd mellom leder og de som ledes, at ledelse er knyttet til en naturlig faglig enhet og færrest mulig «stabsavdelinger».
– Ser du en motsetning mellom pasientrettigheter og større handlingsrom for legene?
– Jeg forstår spørsmålet. Legene som laug har vært for lite flinke til å feie for egen dør. For eksempel synes jeg det er problematisk at vi ikke i større grad er proaktive overfor dem som trenger oss mest og som ikke oppsøker lege, og at vi ikke tar et tydeligere oppgjør med dem i vår egen profesjon som svikter de faglige verdiene. I dag er legenes systemlojalitet og flinkhetskultur innad i sykehusene likevel en langt større trussel mot pasientene enn enkeltlegers griskhet og umoral. Jeg vil slå til lyd for nettopp det beste ved vårt eget laug – den fagetiske kodeksen og profesjonell stolthet over å yte høy kvalitet.
Han kan vise til tidlig og konkret forståelse av pasientrettigheter, lenge før den slags ble lovfestet. Som student gjorde han opprør mot patologenes selvbestaltede obduksjonspraksis som medførte at pårørende verken ble spurt eller fikk opplysninger.
– Jeg syntes det var noe dypt krenkende i at et kjært familiemedlem, uten at de nærmeste visste det, kunne bli begravet med et eksemplar av Aftenposten der hjertet skulle ha vært.
Han ser oppriktig indignert på meg, én generasjon og mange aksjoner senere.
– Også hjertet da!