Vannkanaler og hybelkaniner
Det manglet ikke på fete jobbtilbud fra næringslivet med en tung medisinskfaglig bakgrunn og en fersk MBA. Anne Lindboe er selvutnevnt fagidiot.
– Det må man være for å si ja til å være stipendiat på fulltid i stedet for jobb i næringslivet.
– Du er halvveis i en doktorgrad?
– Jobben som barneombud var vel den eneste som kunne fristet meg ut av doktorgradsarbeidet. Den blir tross alt ledig bare hvert sjette år.
– Hva forsket du på?
– Hjerneødemer ved uventet barnedød. Rettsmedisiner Torleiv Rognum er veileder, og arbeidet er tilknyttet Folkehelseinstituttet og gruppen til Ottesen og Amiry-Moghaddam ved Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap.
– Du var gravid samtidig?
– Det var tøft å obdusere spedbarn og vente et selv. Jeg ble mer nervøs for det tredje barnet når det gjaldt krybbedød. Ved den minste forkjølelse var jeg mye våken om natten frem til hun var ett år.
Lindboe er generelt lite nervøs og har et avslappet forhold til bagateller. Når det stormer på kontoret, kan hun konkludere med at det er ingen som dør. Når hybelkaninene truer med å ta overhånd hjemme, blir hun heller ikke stresset.
– Jeg prøver å sørge for hjemmet tilfredsstiller noen minimumskrav til hygiene, sier hun lattermildt. En journalist var blitt advart om at det ikke var ryddig hjemme hos dem og slo overrasket fast at Lindboe ikke koketterte.
– Vi greier oss uten betalt hjelp hjemme, slår hun fast, før hun kommer på at hun har vaskehjelp hver fjortende dag. – Men vi greier oss ikke uten mye støtte fra familien.
Lindboe og veterinærmannen har tre barn – på tre, åtte og ti år.
– Hvordan synes barna dine det er at du bruker så mye tid på andre barn?
– Det er de for så vidt vant til. Det var ikke annerledes da jeg jobbet på sykehus og hadde vakter på lørdager og julaften. Nå har jeg faktisk fri hver helg og på helligdager. Samtidig er det en del reising, så jeg prioriterer barna mine når jeg har fri. Jeg vil jo ikke sitte der etter seks år som barneombud og ha gått glipp av for mye av barndommen til mine egne barn.
– Hvordan er det å ha en mor som er mye i mediene?
– Halvparten av barna i nabolaget har jo foreldre som er på TV eller i avisen, så jeg tror ikke de synes det er så spesielt.
Lindboe bor i Ullevål hageby, en enklave bestående av kulturkjendiser og den intellektuelle eliten, av andre beskrevet som Bakkebygrenda for barn.
– Hva er det du ikke rekker?
– Jeg trener for lite. Jeg leser nesten ikke skjønnlitteratur. Jeg er en dårlig venninne for tiden. Etter klokken 21 frister sofaen. Man rekker ikke alt, konkluderer hun, uten at hun virker plaget av det. – Jeg synes det fint å vise at det går an å ha både fulltidsjobb og barn. Vi er dessuten to om det.
– Synes du det er irriterende at du får spørsmål om barna siden menn ikke får det når de blir intervjuet?
– Nei, jeg skjønner at det er noe mange lurer på. Veldig mange er jo i en skvis uten at de har en profilert stilling. Samtidig tror jeg mange har unødvendig dårlig samvittighet. Barnepsykologen Magne Raundalen uttalte at dagens generasjon foreldre er de beste noensinne. Vi er til stede på en helt annen måte i barnas liv enn generasjonene før oss var – ikke minst er far til stede i større og større grad.
– Hva savner du ved at du ikke jobber som lege?
– Jeg savner pasientene, men jeg er litt kliniker fremdeles. Jeg snakker mye med barn og ungdommer og bruker anamneseopptaket i stor grad fortsatt. Jeg får historiene deres.
Hun savner ikke vaktene, det å vite at du har tretti undersøkelser av små nyfødte barn som venter, men stadig må løpe til noen som er akutt syke. Døgnvakt på sykehus er noe av det mest krevende hun vet om.
– Samtidig er det mye som skal til for å toppe det kicket du får når du redder et lite barn.
Pipet fra vaktcallingen er kanskje det hun savner minst. – Jeg var på fredagsmøtet på Ullevål i dag. Det pep stadig i callingene. Det var deilig å være uten. Det er godt å få tenke en hel tanke uavbrutt.