Dr. Livingstone, I presume
– Den kliniske delen av karrieren, da jeg jobbet med innvandrere, det var en pionertid. Vi skulle etablere et helsetilbud for innvandrerkvinner, og i 1976 var det nybrottsarbeid. Det var en utviklende tid. Alle snakker om kulturforskjeller, men når er det viktig og når er det helt uvesentlig? Hva er felles menneskelige behov? Hva kan vi forstå, og hva er det vi ikke skal prøve å forstå?
Hun svarer selv: – Man skal forstå nok til å gjøre jobben. Jeg hadde en del pasienter som ble henvist fordi legene sa at de ikke forsto pasienten til bunns. Det har da aldri vært noe kriterium for å behandle noen!
– Kan jeg bare få spørre om hvorfor du ble lege?
– Jeg var 15 år og hadde tenkt å bli døvelærer eller studere språk. Min far var en periode FN-diplomat i Etiopia. Det var første gang jeg bodde utenfor Europa. Vi hadde bodd i Frankrike en kort periode før det. I Etiopia var en venn av mine foreldre misjonslege. Vi ble tatt med på visitt på sykehuset, og det var noe med det åpenbare behovet for hjelp. Leggsårene til de mange barbente som jeg så på gaten, de invalidiserte som tigget – alle gjorde stort inntrykk. Den unødvendige lidelsen preget meg, og jeg bestemte meg for å bli lege der og da. Jeg ønsket vel å bli en slags dr. Livingstone, spøker hun.
– Det var litt tilfeldig at jeg begynte å jobbe med innvandrere etter turnus, men jeg var allerede internasjonalt interessert. Min mor var sykepleier, senere ble hun barnebokforfatter, og hun var veldig opptatt av Etiopia. Jeg er vokst opp med at det er en større verden der ute. Fransk var det første fremmedspråket jeg lærte, og det var vanskelig. Nye språk gir deg en annen måte å tenke på og minner oss om at det er ulike måter å tenke om livet på. Da jeg var ferdig i turnus, ble Fremmedarbeiderkontoret opprettet og en helsetjeneste skulle etableres. Det virket spennende.
– Fremmedarbeiderkontoret?
– Det var en annen tid og en annen retorikk. Jeg fødte mitt andre barn like etter turnus, og da var det ingen stønadsordninger som omfattet akkurat den situasjonen. Det endte med at jeg hadde med meg et spedbarn da jeg begynte å jobbe med innvandrere. Barnet ble faktisk et viktig bindeledd til kvinnene.
– Sønnen din på tre måneder var med på jobb?
– Det at jeg var en kvinne med et barn, førte til at de så at vi hadde noe til felles. Det ble en døråpner. Jeg ble rystet da jeg skjønte hvor utilgjengelige og skremmende vi norske kvinner ble oppfattet. Til å begynne med var det omtrent bare menn som kom til landet som innvandrere. De fikk seg jobb, lærte seg språket og hentet kvinnene etterpå. Vårt arbeid var rettet mot kvinner i en sårbar situasjon, og vi måtte jobbe med å skjønne deres perspektiv.
– Hvordan gjorde dere det?
– Jeg hadde en spennende sjef, stadsfysikus Fredrik Mellbye. Han ga oss frihet til å utvikle metoder. Vi hadde en filosof som hjalp oss mye. Ingenting er så praktisk som en god teori, slår hun fast. – En religionshistoriker og flere antropologer var også med på laget.
– En uvanlig tverrfaglighet?
– Vi måtte jobbe med spørsmål om identitet og integrering. Det er vanskeligere enn det kan virke som.
Hun strekker seg mot bokhyllen. – Jeg skrev en bok om erfaringene vi gjorde.
– Hva kom pasientene for?
– Fordi vi var et særskilt tilbud, så vi lite til de trivialitetene som er vanlige i allmennmedisinen. De fleste kom med langvarige og sammensatte problemer. En del kom på grunn av vold, og mange ble henvist fra psykisk helsevern. Etter hvert reiste vi også ut og møtte pasienter hos legen som hadde henvist. Noen leger kunne bli litt hjelpeløse i møtet med disse problemstillingene og trengte hjelp til å få mobilisert sin profesjonalitet.