Homo universalis
Han er barn av et legeektepar. I løpet av oppveksten flyttet familien flere ganger. Det er ikke eiendom til jord eller stedbundethet som har preget Gunnar Grøstad Johnsons slekt.
– Vår bunad har vært prestekragen, sier han. Hans tippoldefar var den legendariske lutheranske kjempen, professor Gisle Johnson. Apropos duellen med sekulariteten i sin samtid, som åpenbart må ha gått i arv. Kanskje gjelder det samme for kampviljen. Det går opp for meg i løpet av samtalen at han har en uvanlig bredde i sitt kunnskapstilfang. Ikke alt har kommet til ham i gode dager. Gunnar Grøstad Johnson er beskjeden om egne meritter og redd for å overlesse intervjuet med uvesentligheter. Jeg synes ikke det er uvesentlig at det ligger en Arendalssjekte i tunet – antagelig ikke ulik den Terje Vigen rodde – selvbygd, med håndverktøy. Eller at han behersker den japanske kampkunsten aikido. Og kan binde inn bøker. For den saks skyld heller ikke at han har vært norsk-japansk tolk under de olympiske vinterlekene på Lillehammer og i Nagano.
– Det er ikke du som skryter, Gunnar, det er jeg som spør.
– OK. Jeg kan jo likevel ikke fornekte fortiden. Du kan si at jeg har praktisert aikido, båtbygging og bokbinding som del av min dannelsesreise. Alle tre gir meg stor glede fremdeles, aikido i vedhogsten, båten under turer med barna på Vinjevatn, og bokbindingen for å vedlikeholde boksamlingen i prestegården.
Skolen husker han med liten glede. Det er en retrospektiv erkjennelse. Han spurte en gang om faren trodde han var hyperaktiv. Far sa nei. I dag bruker Gunnar Grøstad Johnson ordet «uforløst».
– Du kan vel si at jeg er av dem som ble kvestet av norsk skole. Jeg husker en episode der vi skulle lære om reformasjonen. Vi hadde fått en ny historielærer som sto langt til venstre i politikken. Han tegnet et diagram med oppslutning om kristendommen langs y-aksen og tiden langs x-aksen. Så tok han fart og tegnet en nedadgående kurve som uheldigvis havnet under null. Da sa jeg bare: «Du er ikke litt tendensiøs nå, Henriksen?» Etter det havnet jeg på bakerste benk. Jeg sto nok opp for det jeg trodde på da også.
Etter videregående skole ville han bare vekk. Så langt som mulig. Japan passet bra. Familien hadde forbindelser, han fikk treffe høytstående personer og ble «båret på gullstol» som han selv sier. Tiden i Japan ga ham et nytt språk, nye kulturelle referanser og venner for livet. En av dem har vært tilbake og undervist barna i japansk i den gamle skolestua som nå er gjenskapt i ett av rommene på gården.
På medisinstudiet noen år etter var det stadig mindre som ga en følelse av å bli løftet. Gunnar Grøstad Johnsons opplevelse var at han fikk stener for brød – intellektuelt, etisk og praktisk. Han kjempet, tvilte og meldte seg utmattet ut etter gynekologiterminen. Bekymrede venner rådet ham til å gå i terapi. Han valgte å ta jobb som griserøkter og landarbeider. Etter hvert krøp han tilbake til medisinstudiet, fortsatt i sterk tvil. «Jeg ble en svært dårlig student, jeg leste annenhver side.» Det var på denne tiden han skrev sitt skuespill Confessio Medicorum, formet som en dialog mellom pasienten og legen om de store dilemmaene knyttet til vitenskap, autoritet, tro og nestekjærlighet. Her følger et par løsrevne utdrag for å gi leserne en fornemmelse. Pasienten: «Doktor, jeg er syk og splittet. Mitt sinn har tenkt for meget over livet. Det stemmer ikke overens» (…) Legen: «En massiv projeksjon av egen angst rett inn i pasientens bedeblikk kan lindre noe sorg, og legens fangst er navn og ære, penger, god butikk!»
– Dialogen var et mentalhygienisk prosjekt som holdt meg intellektuelt stimulert midt i den medisinskfaglige tåkevandringen. I tillegg til å dikte fikk jeg låne nøkkel til byens kirke og øvde Bach på pianoet der.
Kortversjonen av hvordan det gikk, er at Gunnar Grøstad Johnson slet seg frem til avsluttende eksamen, strøk, feiret denne skjebnens ironi med en strålende fest, traff Ingrid og lot seg overtale av henne til å fullføre. Hun støttet ham også gjennom turnustiden på Rjukan der han for så vidt likte seg, men kom hjem og gråt de dagene det ble utført aborter på sykehuset.
– Er du en fundamentalist?
– Ordet brukes så lemfeldig. Hvis det å gå til kildene – ad fontes – gjør meg til fundamentalist, så vær så god! Det rører ikke ved min salighet.