Bakgårdsforskeren

Sammensatte lidelser

– Vi har alle pasienter vi ikke kommer noen vei med – «fru Olsen» med kols, diabetes, overvekt, osteoporose, hypertoni, hodepine, depresjon og angst, kort sagt multimorbiditet. Ofte opplever vi at uansett hvor vi begynner å lete etter endringsmuligheter, glipper pasienten ut av det nettet vi prøver å bygge for å hjelpe henne med mer enn medikamenter. Vi gir råd om røykeslutt, trim, vektreduksjon og foreslår tiltak for å lindre psykisk lidelse, men alt strander – intet nytter, våre råd fører ingensteds hen. Hvilke tanker har du om denne problemstillingen? Er det pasientens livshistorie vi har undervurdert?

– Ja, det er vel en situasjon vi alle kjenner oss igjen i. Det ligger en utfordring i å prøve å forstå hvorfor pasientene ikke vil – eller ikke makter – i stedet for å presse på med enda flere tiltak som ikke fører frem. Det vil jo bare være å legge sten til byrden. Det du opplever som manglende vilje til etterlevelse av dine råd, kan vise seg å være en overraskende stor evne til å holde ut en krevende hverdag. I møtet med multimorbiditet kan det være verdt å lete etter en dypere og mer tilgrunnliggende årsak. For eksempel er det kjent at eksistensielle påkjenninger kan lede til sårbarhet for sykdom gjennom forstyrrelser av kroppens tilpasningssystemer (allostatisk overbelastning) (1). Opplevelse av støtte og anerkjennelse kan på den annen side bidra til å styrke helsetilstanden. Vi leger er kanskje for opptatt av å skulle fikse ting og kan nærmest bli krenket hvis pasientens problemer ikke lar seg fikse. Det vi glemmer er at legen kan spille en verdifull rolle ved bare å være en som lytter og som er en støttespiller, uten nødvendigvis få til så mye mer enn nettopp det.

– Legenes egen subjektivitet må vel også under lupen – har du gjort deg noen refleksjoner over det fenomenet?

– Ja, leger tilegner seg jo kunnskap i kraft av sine erfaringer i praksis over tid. Denne erfaringsbaserte kunnskapen er viktig for det medisinske skjønnet – som et korrektiv til teoretisk kunnskap. På bakgrunn av egen subjektiv erfaring med pasienten kan man lande på en medisinsk beslutning som ikke behøver være i overensstemmelse med retningslinjer og anbefalinger. Jeg mener at leger må våge å stole på egne vurderinger for å ivareta pasientens førstepersonsperspektiv.

Intervjuet nærmer seg slutten. Faget vårt har stått i sentrum, mennesket Bente Mjølstad har bare fått oppmerksomhet som fagperson.

– Jeg liker det slik, det er ikke forhold ved meg som privatperson som gir leseren noe nytt å tenke på. Det er mitt håp at forskningsprosjektet mitt kan vekke ettertanke hos kolleger og inspirere dem til å tenke over den medisinske betydningen av å vite noe om pasienten som person.

– Men du driver ikke bare med forskning, du har også engasjert deg i fagarbeidet i Norsk forening for allmennmedisin. Hva får du ut av å bruke tid på det?

– Det er inspirerende å få lov til å jobbe med faglige spørsmål sammen med kolleger. Jeg lærer mye. Gjennom styrevervet har jeg fått bedre overblikk over hva som rører seg i norsk allmennmedisin, og jeg har mulighet til å jobbe med saker som det er viktig å sette søkelys på. Jeg har lyst til å fremheve Norsk forening for allmennmedisins policydokument for forebyggende helsearbeid, der vi blant annet vektlegger at et av de viktigste forebyggende tiltak som finnes er å sikre barn en trygg oppvekst i nærvær av ansvarlige voksne (5).

Det er et budskap som gir god mening for en som forsker på betydningen av å kjenne pasienters livshistorie, avslutter Bente Mjølstad, som nå går inn i det siste året med doktorgradsarbeidet sitt. Til våren legger hun frem resultatene. Vi gleder oss til å få vite mer om pasienten som subjekt i medisinen, midt i strømmen av objektiv kunnskap som har så stor plass at vi leger lett «mister trærne av syne for bare skog».