Kommentar

Miskunn mot redelighet

Silje Skrede
Senter for medisinsk genetikk og molekylærmedisin, Haukeland
Interessekonflikt:  Nei

Eivind Melands kommentarartikkel i Tidsskriftet 21.08.12 har sitt utgangspunkt i en konkret hendelse ved Det medisinsk- odontologiske fakultet ved Universitetet i Bergen, der en PhD-kandidat fikk avvist sin doktorgradsavhandling på bakgrunn av plagiat i PhD-avhandlingens sammenstillingsdel. Undertegnede møtte i fakultetsstyret på tidspunktet avgjørelsen falt, og har som Meland allerede en mening om saken. Som nylig uteksaminert PhD-kandidat ønsker jeg likevel å kommentere Melands innlegg.

Det er mange utfordringer knyttet til det å avlegge en PhD-grad. Data skal samles og analyseres, artikler skrives, sendes inn og revideres, medforfatterskap fordeles. Tiden går fort. Når man har publisert tilstrekkelig mange artikler, er det på tide å skrive selve avhandlingen, et sammendrag av bakgrunn og resultater, og sette disse inn i en sammenheng, hvor resultatene diskuteres i lys av øvrige funn fra forskningsfeltet. Mange får knapt med tid i denne fasen. Rammene for sammenskrivningen har vært relativt frie, ofte preget av lokal tradisjon. Underveis må en foreta mange avveininger - blir det for kort, for langt? For få referanser, for mange? Hvor stor vekt skal legges på resultater som kanskje ikke stemmer helt overens med ens egne? Som Meland påpeker: skillet mellom redelighet og uredelighet kan være flytende. Men det er ikke alltid vanskelig å avgjøre når grensen er overskredet.

De færreste vil ha problemer med å forstå at det å få refusert sin doktorgradsavhandling oppleves ille, og kan få karrieremessige konsekvenser. Kan det i tillegg tenkes at opplevelsen av krenkelse har sammenheng med følelsen av å være avslørt i forsøk på fusk? For de PhD-kandidatene som har brukt dager og uker på å sette sammen sin egen tekst, vil det kanskje oppleves som noe i retning av krenkende at en som har klippet og limt, får anledning til å revidere og forsvare sin avhandling? For å snu på spørsmålet: er frykt for å påføre andre (profesjonell) krenkelse grunn god nok til å se gjennom fingrene med forsøk på juks?

Universitetet i Bergen har utarbeidet et reglement for PhD-avhandlinger. Her heter det: "Avhandlingen skal være et selvstendig, vitenskapelig arbeid som oppfyller internasjonale standarder innen fagområdet." Må det stå i dette reglementet at avskrift fra andres arbeider ikke er tillatt? Etter min mening vil behovet for eksplisitt å nedfelle denne type selvfølgeligheter undergrave PhD-gradens posisjon som den høyeste akademiske grad i Norge. Dersom PhD-kandidaten har et annet forhold til det å sitere kilder enn det som er vanlig i vitenskapen ellers, er det forskningsmiljøets ansvar å sørge for at kandidaten endrer sin praksis.

Til slutt vil jeg komme med en oppfordring. Meland omtaler avgjørelsen som ble tatt vedrørende PhD-avhandlingen som et uttrykk for moralsk "schizofreni". Eugene Bleuler anvendte riktignok begrepene "Zerreißung" og "Spaltung" da han introduserte schizofrenibegrepet, som i seg selv betyr "splittet sinn". Men den vulgære bruken av schizofrenibegrepet som et synonym for dikotomi eller ambivalens, stadig sett i dagspressen, hører ikke hjemme i en faglig debatt. Bland gjerne inn Jesus fra Nasaret, men hold de schizofrene utenfor.

Published: 22.08.2012
Laget av Ramsalt med Ramsalt Media