Det religiøse i alt
Han har kalt seg kristenindianer og skapbuddhist. Eivind Meland tror ikke på en ekstern guddom i tilværelsen, men han kjemper for å integrere det han kaller en allmennreligiøs dimensjon i livet og i faget med en tilhørende begrepsverden. Han bruker ord som «hellig», «nåde» og «omvendelse» som del av sin medisinske terminologi, uten blygsel.
– Som ateist opplever jeg meg både tiltrukket og frastøtt av språkbruken din. På den ene side åpner den for større rikdom, et tilfang av erfaringer og håp som sjelden aktiveres i faglige sammenhenger. Samtidig kjenner jeg på et utenforskap, at dette er goder som er forbeholdt de personlig troende.
– Religion er allemannseie. Jeg vil at vi skal ære og anerkjenne det religiøse nærværet i tilværelsen uten å måtte knytte det til bestemte trossetninger eller bekjennelser. All natur har en hellighetsdimensjon ved seg som knytter an til det prinsipielt uforutsigbare og nyskapende. I vår samtid er religionen henvist til forestillinger om det hinsidige, mens vitenskapen har fått monopol på å kartlegge og beskrive den verden vi lever i. Jeg kjemper for et kunnskapssyn som i tillegg til å være basert på vitenskap og empiri også rommer begreper som moral, kjærlighet og barmhjertighet. Et fag som befatter seg med det levende må forholde seg dynamisk til spontane livsuttrykk. De kan ikke settes opp i en formel.
– Mange vil mene at medisinsk kunnskap – i henhold til vårt vitenskapsbaserte kunnskapssyn – i seg selv er amoralsk, at den moralske og eventuelt religiøse dimensjonen tilføres av den enkelte utøver i anvendelsen av kunnskapen.
– Jeg tror ikke på en verdinøytral vitenskap. Faglig moral kan ikke erstattes med prosedyrer. Mandatet vårt som leger er å hjelpe folk. Det er ikke gitt hva den hjelpen består i. Forståelsen av hva som er faglig riktig kan bare utvikles dialogisk, ved å være fordomsfritt til stede sammen med den andre. I det møtet oppstår den moralske fordringen. Den kan ikke skilles fra faget.
– Sier du med dette at medisinen har en irrasjonell, åndelig dimensjon som ikke kan utforskes?
– Ja. Jeg sier ikke at vi ikke skal lete etter nye sannheter, men noe er prinsipielt uforskbart. Jeg er grunnleggende uenig med Richard Dawkins, som mener at det hellige bare er en midlertidig formulering for det vi ennå ikke har kartlagt. Han latterliggjør metafysikken i religionene, men er med sitt rigide vitenskapssyn mer dogmatisk enn noen.
Eivind Meland har definitivt det enkelte vil kalle retoriske nådegaver og boltrer seg i ord som vi andre knapt tør smake på. Han har en vakker stemme som bærer, selv på lavt volum, og en inderlighet i uttrykket som får meg til å tenke at den karismatiske vekkelsesbevegelsen har gått glipp av et naturtalent. Men kanskje er det nettopp vekkelse han driver med – i et faglig format? Noen som vil ham vel har rådet ham til å legge vekk det de mener er «stoppord», de religiøst ladede. Jeg oppfatter at det er disse ordene han insisterer på å ta tilbake eierskap og bruksrett til.
Nå kommer Eivind Meland snart med bok, Det hellige som kilde til helse. Per Fugelli skriver forordet. Det hører med til historien at Per Fugellis far var familien Melands huslege da Eivind vokste opp i Stavanger.