Den mørkeste julidagen
En julidag gikk jeg og ventet på babyen. Da ringte jeg og takket presten for all hjelp. Det var en så hyggelig samtale at jeg tenkte jeg måtte skrive noe om denne mannen. Like etter kom den mørkeste julidagen. Bomben smalt svært nært, hele huset ristet, og jeg skvatt opp. Toåringen hadde jeg sendt på Deichmanske med barnevakten. Tanken på å miste henne røk en sikring i hodet mitt. Mannen styrtet fra jobben, og vi lette i full panikk på hver vår kant. Vi fant henne heldigvis i god behold, det mest takknemlige øyeblikket man kan tenke seg. Men kvelden, nyhetene, helikoptrene, sirenene fortsatte og fortsatte. Regnet og tordenen ga ekle ekko i sjelen helgen igjennom. Vi var så takknemlige for hellet vårt, hele familien var trygg, Men det føltes som om noe var gått i stykker dypt inne i sjelen. Ville vi noen gang bli normale? Og babyen kunne jo ikke komme ut til en slik verden. Hvem kunne man egentlig snakke med?
Den tredje dagen ringte jeg presten og gråt. Jeg husker ikke så mye av det han sa, bare at det hjalp så uendelig mye. Det var andre som hadde så stort behov, men likevel tok han seg tid til meg. Fra og med den kvelden følte jeg en dyp ro i sjelen, en ro som fortsatt er med meg. Det som gikk i stykker, vokste sterkere tilbake. Kanskje ville det skjedd uansett, men med fødselen nær trengte jeg at det skjedde fort. Man må kunne ta imot det nye livet på riktig måte. Og den prosessen tror jeg presten hjalp meg med.
Det skjer tragiske ting hele døgnet. Mennesker har angst hele døgnet. De finner ut at de må snakke med noen hele døgnet. Pårørende ringer, hele døgnet. Og da har de, hele døgnet, en erfaren, trygg person å snakke med. En som ikke må løpe videre, ikke dømmer, og ikke medisinerer bort følelsene. En som gir inntrykk av å ha uendelig med tid, uansett hvor opptatt han er. En som lytter uten å dømme. Som har taushetsplikt uten behandlingsansvar. En som formidler kjernen i ritualene vi har glemt, en som ikke er redd for følelser. En sjelesørger.
Prester får høre det ingen andre får høre. De ser den delen av livet som vi ikke kan, vil eller har tid til å se. Mens helsepersonell skal ta ansvar for og hjelpe pasienten, trenger en prest kun å vise omsorgsfullt nærvær og lose folk gjennom. Helsepersonell må slåss, mot systemet, mot døden, mot fortvilelsen. Presten er en sjelesørger, hans oppgave er å gjøre prosessen god. Harde endepunkter er en ting, men hvordan man bruker tiden sin frem til da, er en helt annen.