Paradis
Stefán Hjörleifsson kommer fra en katolsk familie. Uvitende som jeg er, blir jeg overrasket. Islandsk katolikk? Dessuten lattermild over at han faktisk bor i Paradis.
– På 1930-tallet konverterte en del islandske kunstnere til katolisismen, blant dem den islandske forfatteren Halldór Laxness og min onkel som var skuespiller. Det er forresten han som har lært meg det jeg kan om å opptre foran forsamlinger. Jeg hadde forferdelig sceneskrekk, fikk helt jernteppe. Min onkel lærte meg å puste. Folk kan få det bedre hvis de kan puste.
– Med andre ord mer en kulturkrets enn et trossamfunn?
– Helt klart. Troen betyr ikke mye for meg, men jeg fikk med meg en ærbødighet for livet og døden og et alvor i forhold til de store spørsmål. Møtet med den norske statskirken var for øvrig interessant. Min kone er protestant. Da vi skulle gifte oss, ville ikke kirken i Sandnes foreta vielsen fordi jeg var katolikk. Vi ble til slutt viet i den katolske kirken i Bergen.
Kanskje katolikker puster friere likevel?
Stefán Hjörleifsson har altså seks barn i alderen 2 – 18 år med samme dame. Han synes ikke det er spesielt slitsomt, men er nøye med å presisere at de har vært heldige som har fått friske barn. Stefán Hjörleifsson deltar til alt overmål i maratonkarusell på den uforklarlige fritiden sin. Det er grunn til å tro at mannen liker å utfordre seg selv. En kollega og venn beskriver barna hans som selvgående og glade. Familien har ikke fjernsyn, men utstyr for å vise film. Foreldrene er hjemme på skift så langt som råd er. Han vil gjerne snakke om barna, men nøler litt.
– Dette er litt vanskelig å si, jeg vil gjerne høre hva du synes, men jeg tror altså at vi er over gjennomsnittet flinke til å oppdra barn.
– Javel?
– Jeg må ty til de ulike kunnskapsformene igjen. Barna er skoleflinke, spiller instrumenter og driver idrett på høyt plan slik legebarn ofte gjør. Men det er ikke koketteri når jeg sier at de først og fremst er snille og har moralsk forstand. I noen grad kan det å drive barn frem stå i motsetning til å skape gavnlige og lykkelige mennesker. Min kone og jeg er bevisste på å gi mest støtte på moral. Vennskap og godhet teller mer enn prestasjoner.
– Er seks barn noe man bestemmer seg for, eller finner de bare veien til en katolikk i paradis?
– Vi merket vel at dette fikk vi til. Etter det fjerde barnet trodde jeg egentlig vi var enige om at det var nok, så jeg steriliserte meg. Da jeg kom hjem, fikk jeg så mye pepper at det nesten ble skilsmisse. Komplikasjoner etter inngrepet fikk jeg også, jeg gikk hjulbeint som en cowboy i to måneder. Det var kjempevondt, og stemningen hjemme var laber. Så skrapte jeg sammen 15 000 kroner på en skarve stipendiatlønn for å bli reoperert på en privat klinikk, mot alle mine prinsipper. Den eneste trøsten var at plastikkirurgen som foretok inngrepet, brukte lønnen fra privatklinikken til å finansiere opplæring av kolleger i Afrika. Det fikk meg til å føle meg litt bedre.
Nevnte jeg at Stefán Hjörleifsson er en modig mann? Dertil sjenerøs. Historier om reproduktivt besvær og ufrivillig komikk er sosial kapital som kvinner vanligvis forvalter og utveksler over vinglassene. Levert av en mann stiger verdien betraktelig.