Avhengig av båt
Vi tok hurtigruten til Grønøy og båtskyss til Vallsjøen. Boligen var stor, med kontor, venteværelse og et lite apotekrom samt boligdel med stue, spisestue og kjøkken nede og fire soverom og bad oppe. Nærmeste nabo var menighetshuset (med trampeorgel som min kone brukte) ca. 1 km unna og ytterligere 1 km til et bolighus. Familien der ble vi godt kjent med.
Nord i kommunen var det bilvei fra Glomfjord forbi Ørnes og inn i Gildeskål. Ellers var det flere korte veistumper med en bil eller to, men de hang ikke sammen så man var helt avhengig av båt. Legekoffert, dress og sko? Glem det. Ryggsekk, knickers og gummistøvler.
«Sprøyt» var bygd som en skyssbåt, 36 x 12 fot med ensylindret Wickman glødehodemotor og gjorde opptil 7 knop! Den smale båten med rikelig bly i kjølen var veldig rank og eneste mann om bord, Edvard, turde ikke gå med vinden aktenom tvers, så vi krysset med vinden – ren sidevind eller rett bakfra. Kahytten hadde benker og en liten parafinkomfyr samt en køye på hver side akter med gode kanter så man kunne ligge og lese. Mobiltelefon fantes ikke, så i båten var jeg relativt trygg for å bli kontaktet, men jeg ble ofte prajet for sykebesøk på hjemtur. Alle i distriktet kjente doktor’ns faste reiseruter, og damene på telefonsentralen hadde for øvrig god oversikt over hvor jeg var.
Arbeidsuken var som følger: Mandag og onsdag var det kontordag hjemme på Vall fra kl 9 til venteværelset var tomt. Pasientene kom gjerne flere sammen i båt. Det var alltid spennende å se ut av vinduet hvor store båtlastene var. Tirsdag og fredag var det kontordag i Haugvik, hvor Hydro bygde ny fabrikk, og deretter i selve Glomfjord. Det var 1 3/4 times båtreise hver vei så jeg fikk lest en del fag, men i skikkelig ruskevær, som det ble mye av utover høsten, sto jeg oppe i styrehuset. Torsdager hadde jeg utekontordag på forskjellige steder i distriktet. Kontorene var stort sett i private hjem. I stuen hos Simon og Andrea, som hadde hjemmekontoret i Nordfjord, ble dagen alltid avsluttet med hvit duk, smørbrød og kaker, og melk med rikelig fløte oppi som drikke til denne rare doktor’n som ikke drakk kaffe! Fløten skulle jeg gjerne ha unnvært, men hadde ikke hjerte til å si det. Lørdager var det kontorarbeid, skolebarnsundersøkelse, besøk på sykehjem og aldershjem.
Vi kunne stort sett legge til kai der kontordagene fant sted, men i sykebesøk måtte jeg nesten alltid i småbåten og selv ro til land. Edvard fant alltid frem ute i «værran» selv i stupende mørke. Han forklarte meg hvor på stranden jeg skulle trekke opp prammen og i hvilken retning jeg skulle gå for å finne huset, uten strøm. Jeg ble alltid glad når jeg fikk se lys fra vinduene.
En vinterdag ble jeg tilkalt på sykebesøk til en gård innerst i Nordfjorden av Holandsfjord. Etter 2 1/2 times båtreise rodde jeg til land, spente på meg skiene og dro oppover bjerkelia en halv times tid. Mannen på gården hadde en svær kruppøs pneumoni, og jeg ga ham det nye vidundermidlet penicillin som jeg alltid hadde i ryggsekken. Det var en tykk oljesuspensjon som skulle settes dypt intramuskulært i «ytre, øvre kvadrant», og det krevdes betydelige krefter både å fylle spøyten og å injisere! Det var geografisk umulig å fortsette penicillinbehandlingen, så jeg ville fortsette med sulfatiazol i tablettform. Det hadde jeg nede i båten så jeg spurte om en fra gården kunne bli med ned for å få tablettene. «Jeg kan komme ned,» sa kona i 60-årene. Jeg spente på meg skiene, men hun tok det helt med ro. Vel, tenkte jeg, da kjører jeg i forveien og får heller vente der nede. Da jeg kom ned, sto hun på stranden i kjole og kalosjer – og ski – og ventet på meg. Hun hadde kjørt en snarvei!