Medial paranoia
– Hva synes journalister om leger, da?
– Generelt har journalister respekt for leger, men leger har lett for å oppfattes som arrogante når de nekter å uttale seg og skjuler seg bak taushetsplikten. I sånne «gråtende pasienthistorier» som presenteres mener jeg det ofte er feil av leger ikke å uttale seg så lenge de er fridd fra taushetsplikten. Helsevesenet hadde tjent på større åpenhet.
– Ta Ali Farah-saken. Den er et eksempel på det jeg kaller «medial paranoia» og dårlig kommunikasjon fra ledelsen på Ullevål. Det gikk alt for lang tid før de gikk ut og kommenterte det som hadde skjedd. All pressedekning ble avvist og man skjøv på den måten ansvaret og medietrykket over på sjåførene og ambulansetjenesten i Oslo. Ikke en eneste journalist slapp til for å skrive om hvordan folk i ambulansetjenesten faktisk jobber, poengterer Charlotte.
– Slik er medienes enkle psykologi: De søker konflikt, og om de bare får «næring» fra én side av konflikten, vil de dyrke den. Begge sider må bidra med informasjon for at man skal få et balansert bilde. Du kan ikke stå på utsiden i en sånn storm.
– Samtidig gjør mediene også overtramp og feil. NRK Brennpunkts håndtering av programmet Det store Hjertelotteriet er et eksempel på dårlig journalistisk håndverk og spekulativ dramaturgi, hevder Charlotte. Studien som ble sterkt kritisert i programmet, har vist seg å få betydning for akuttmedisinsk behandling.
– Hva med pressedekningen av svineinfluensaen, hvordan vurderer du den?
– Der syns jeg Folkehelseinstituttet var flinke. De hadde én pressetalsmann, Bjørn Iversen, som var på jobb hele tiden. I samarbeid med pressen fungerte informasjonskampanjen som en folkehelseaksjon. Jeg synes ikke mediene krisemaksimerte utover det Folkehelsa gjorde. Men, det er klart at å stå med munnbind og rapportere fra gaten i Mexico gir en form for drama i formidlingen, lik det å stå med skuddsikker vest i Bagdad.