Mønsterbryteren
Linn Getz er historien om en flink og strebende jente som la sin ære i å lære faglige retningslinjer til punkt og prikke – inntil hun oppdaget at det var grunn til å stille spørsmål ved medisinens vedtatte sannheter. Spørsmålene ble etter hvert så mange at det ble en doktorgrad av det. Hun oppfattes ofte som modig i medisinskfaglig sammenheng, men hun har erfart at det er viktig ikke å stå alene når man stiller spørsmål ved faglig praksis.
– Jeg møtte mye motstand i de fosterdiagnostiske miljøene da jeg i sin tid stilte spørsmål ved bruk av tidlig ultralyd til fosterdiagnostikken. I ettertid ser jeg at jeg nok var litt naiv som trodde at et kvalifisert, kritisk blikk på eksisterende praksis ville bli applaudert og ønsket velkommen. Sånn er det ikke. Det blir nesten alltid bråk når man stiller spørsmål ved det faglige grunnlaget for de eksisterende retningslinjene innen det jeg kaller «godhetsmedisinen». Med det mener jeg alt det medisinske autoriteter anbefaler friske mennesker å gjøre «til deres eget beste», forklarer hun, før hun fortsetter: – Vi spør oss i liten grad om hvorvidt premissene for det vi driver med, virkelig er holdbare. Det virker også som om en del fagfolks identitet er så nær knyttet opp mot en visjon om å redde liv at de blir helt forblindet. Resultatet blir det jeg i en artikkel har kalt «too much doing and too little thinking» i forebyggende medisin.
Men hva var det egentlig som skjedde med den flinke piken som fulgte retningslinjene uten å stille ubehagelige spørsmål?
– Jeg begynte i allmennpraksis. Først som turnuslege på Senja, deretter som kommunelege 2 på Karlsøy. Plutselig forsto jeg at det jeg hadde lært på studiet, hadde begrenset relevans for menneskenes levde liv. Tiden på Karlsøy ble for meg en dannelsesreise, og jeg vil gjerne få takke for kvalifisert veiledning av daværende kommunelege 1 Nils Kolstrup, forteller hun med brottsjø og nordnorske fjell i blikket.
Hun henter seg inn igjen, og ler plutselig for seg selv. Det ramlet tydeligvis en absurd tanke inn i hennes allerede hardt arbeidende hjerne.
– Jeg lurer virkelig på hva de gamle kullkameratene mine sier når de leser om hva jeg driver med. De som ikke har truffet meg siden studietiden, får seg nok en overraskelse. Jeg var jo inkarnasjonen av flink pike, en skikkelig nerd var jeg faktisk. Jeg leste og leste og var ikke i nærheten av de eksistensielle kriser som en del dypttenkende studenter forteller om. Det var intet som tydet på at jeg senere skulle bli en faglig «risikosportist» og oppvigler, ler hun.
Behovet for å si fra når noe føles galt, oppsto imidlertid for lenge siden, tror hun. Linn glemmer aldri farens ansiktsuttrykk da katastrofen var et faktum 27. mars 1980. Nordsjøplattformen Alexander Kielland hadde kantret. 123 mennesker døde denne dagen. Jan Reidar Getz var en anerkjent forsker innen skips- og marinkonstruksjon, og 17-årige Linn forsto etter hvert at faren følte skyld for ikke å ha gått offentlig ut med sin bekymring for at noe var galt med sikkerhetsforholdene i Nordsjøen.
– Min far hadde ikke noe formelt ansvar for det som skjedde, men på avstand hadde han nok kjent en nagende uro. Jeg tror han følte seg tynget over at han ikke hadde gjort noe. I ettertid har jeg innsett at denne hendelsen, og pappas reaksjon på den, lærte meg at man må si fra når noe kjennes feil i ens profesjonelle miljø. Man må alltid ha med seg en sunn skepsis, og når magefølelsen slår inn, bør man tenke over hva det kan handle om, mener hun.